Israel står foran en ny flotilje som vil bryte Gaza-blokaden, enten den kommer fra Iran eller Libanon. NGO’er er blitt det nye våpen som Israel har vanskelig å forsvare seg mot. Dvs. militært kan man det, men PR-krigen er det vanskeligere å vinne.

Israels motstandere har snublet over en ny metode: NGO’er fulgt av kameraer og fri tilgang til medier i Vest og den muslimske verden, sikrer mediemessig overtak. Dramatikken sørger for verdens oppmerksomhet, og den emosjonelle og selektive presentasjonen sørger for at sympatien går i Israels disfavør.

Det er en allianse mellom uiike krefter fra islamister, venstreekstreme og mer godtroende aktivister, og en flora av opionsdannere, forskere, politikere som ønsker å lære Israel en lekse. Når Palestina-spørsmålet først begynner å rulle er det vanskelig for arabiske regimer ikke å foreta seg noe overfor hjemlig opinion.

Det skumle for Israels del er at kampanjen har en aggressiv undertone som ignorerer Israels motiver, og som i sin logiske konsekvens går inn for en delegitimering av Israel som stat.

Amos Harel har en god analyse av denne trusselen i Ha’aretz.

The organizers have hit on an ideal concept, which not only promises to entangle Israel again and again but makes a meaningful contribution to the ongoing effort to delegitimize the country. If Israel enjoyed a brief golden age in terms of the attitude of the international community (after the Gaza withdrawal in 2005), since Operation Cast Lead in 2008-2009 we have been sliding down a slippery slope.

The sharp criticism coming from European quarters, and the almost total lack of patience for Israel’s side, were this month reflected both in the flotilla incident and in the most recent responses to the Dubai assassination, following the arrest of an Israeli in Poland and the expulsion of a diplomat from the Israeli Embassy in Ireland.

Under the right-wing Netanyahu-Barak government there seems to be not even the semblance of a political peace process, so it’s convenient for the Europeans to categorize the conflict here as a simple colonial confrontation in which Israel, the oppressor, is discriminating against innocent Palestinians and depriving them of their rights.

In the past few years, Israeli and foreign scholars have been engaged in describing and explaining the significant change that has occurred in how war is waged. In the Middle East, at least, it seems that in recent decades, states have retreated from direct confrontation, instead leaving that task to extremist organizations, such as Hezbollah, Hamas and Al-Qaida.

The delegitimization campaign may reflect another passing of the baton, this time to civilian NGOs. There was no point in looking for smuggled missiles aboard the Mavi Marmara. The most effective weapons on the ship were the cameras and the resulting images that were broadcast to the Muslim world and to Europe. This is a new form of struggle, and Israel still hardly knows how to cope with it.

The scholars speak enthusiastically about the Middle East as a fascinating laboratory of ideas. Somehow, the whole thing looks a bit less pleasant from the viewpoint of the guinea pigs.

Delegitimeringen går skritt for skritt: man fremstiller Netanyahus regjering som ekstrem, en som skyver seg selv ut, som delegitimerer seg selv. (Slik at man selv slipper å gjøre det. Av en eller annen grunn er det sjelden man hører det samme om Syria eller Hizbollah eller Hamas.. )

Kombinasjonen av medier som lukter blod, bokstavelig og i overført betydning, islamistiske krefter og regjeringer som ser en unik mulighet til å skade Israel, er en ny type trussel mot Israel.

Man vet godt hva man setter i gang når man f.eks. går inn for å mobilisere FN til å ta over og kontrollere trafikken til Gaza. En mann som NUPIs direktør Jan Egeland vet godt hvilke krefter som styrer FN. Norge leder giverlandsgruppen, men pressen er svært lite interessert i hvordan Norge opptrer i Midtøsten-spørsmål, og Israel spesielt.

Delegitimization delegation
Israel is gearing up for the arrival of a number of new flotillas – representing the new strategy of using NGOs as a way of bringing down the state in the world’s eyes.