Av Roy Vega

Noen forteller at nissen kommer fra Nordpolen. Dette er ikke lenger helt korrekt. De fleste nissene kommer fra Kina, i millioner og utallige variasjoner. En variant står akkurat nå på mitt piano. Han fremstår kul nok – ellers navnløs med lua ned i øynene og ellers veldig sydd, og merket «Made in China». Sømmene er faste og maskinsydde. Omtrent som fangedrakten til den kjente kinesiske menneskerettighetsforkjemperen, Liu Xiaobo, som ble dømt til elleve års fengsel 1. juledag. Hvem bryr seg med en skarve kineser på en slik dag?

I vår kompliserte verden er det langt enklere å se for seg den vevre damen jeg velger å kalle fru Ming, med en liten symaskin inne i en arbeidshall i Kina, enn vi ser for oss nissen som står og slår floke sammen med reinsdyr og sultne isbjørn på lumske isflak på Nordpolen, i landskap der det til overmål er politisk vedtatt at isen smelter under bena på alle. Intet smelter rundt fru Ming, og hun fremstår følgelig som langt mer håndgripelig; og hun blir sammen med sine utallige medsøstre garantert sittende i lang tid fremover. Det blir Liu Xiaobo som kjemper for fru Mings grunnleggende rettigheter også. Om symaskinen ryker får hun en annen. Om fru Ming ryker settes en annen Ming inn på hennes stol i løpet av kort tid. Det moderne menneskets svøpe er at det er erstattelig. I det navnløse landskap hvor fru Ming arbeider, finnes intet tøvær. Og vi øyner ikke en eneste forsmådd maoist som skriver hissige innlegg i Klassekampen i solidaritet med fru Ming. Ingen langstrakte kronikker med moralske indignasjoner i Dagbladet, og ingen norsk LO-leder vil si noe som helst politisk ukorrekt til fordel for fru Ming.

Elleve års fengsel for samfunnsfiendtlig virksomhet, fikk altså Liu Xiaobo. Det var ett menneske vi snappet opp navnet på. Hva vet vi egentlig om de tusener av navnløse rundt ham? I samfunn som i 2009 – i det moderne Kina – tilbyr arbeidshaller til syersker som fru Ming, når kvinnene ikke befinner seg i sovehaller, på harde, flate madrasser under prangende slagord om arbeid, parti og kommunismens fortreffelighet. Altså der hundrevis – egentlig millioner – av arbeidere sover sammen, under forhold helt på siden av det meste forbundet med grunnleggende menneskerettigheter, med et arbeidsmiljø som ikke er til å fatte. På partikommisærenes og fabrikkledernes nåde får de reise hjem i helgene, om det er teknisk mulig, avstandene tatt betraktning. Det er slike forhold menneskerettighetsforkjemper Liu Xiaobo har påtalt, og som man blir samfunnsfiendtlig ved å påtale.

I Kina er det godt over en milliard mennesker, og ett parti som regjerer. Systemet, som blant annet sørger for at fru Ming masseproduserer nisser, kalles fortsatt kommunisme. Vi leser oss til at dette Kina, praktisk talt uten forbehold, vil ha økonomisk opptur i mange år fremover. Men det er fortsatt veldig politisk ukorrekt å peke på alle grusomme forhold som faktisk gjør at Kina kan opprettholde så lavt kostnadsnivå. Men kom igjen om Israel skulle slå til mot Hamas-baser i Gaza eller Hezbollah-baser i Sør-Libanon! Allerede klokken syv andre juledags morgen kunne NRK-radioen fortelle at to palestinere fra (sitat:) «Fatah-røysla til Abbas» var drept av israelerne på Vestbredden. Det er nesten bare der mennesker drepes og knebles i statskringkastingens livstrette, ideologiske hverdag.

Det skal ikke være noen tvil om at den økonomiske oppturen i Kina blir betydelig, og som aktive nissekonsumenter i et attraktivt nedslagsfelt er vi i høyeste grad en paradoksal del av denne oppturen. Dersom de lykkes med å holde menneskrettighetsforkjemperne bak lås og slå, og samtidig hindre vår venninne fru Ming i å organisere seg. Klimakrisen er dessuten ingen hastesak i det samme Kina. Den inngår ikke i noen planøkonomiske modeller. En vedtatt krise som over kjeder av opphauset kampanje-retorikk blir ekstremt kostnadskrevende for Vesten og som samtidig skape betydelig konkurransevridning – i Kinas favør. På verst tenkelige tidspunkt. Det vil nemlig ta mye mer enn en kvinnealder før industrien rundt fru Ming og Liu Xiaobo i det store kinesiske landskap reduserer sine utslipp. Tilsvarende vil Russland neppe forhaste seg. Sammen med fru Ming er vi trolig blant taperne i dette bildet. Tapere også fordi noe av det mest politisk ukorrekte som kan uttrykkes er kritikk av menneskerettigheter og arbeidsforhold i dagens Kina. Men, en julehilsen både til vår fru Ming og Liu Xiaobo overbringer vi likevel.

Roy Vega