I en kommentar til Climategate-skandalen stiller professor Mike Hulme ved universitetet i East Anglia (samme sted som CRU holder til) spørsmål om IPCC har sporet av på grunn av sin «strukturelle tendens til å politisere klimaforskningen».

Hulme – som opplyses å være den tiende mest siterte autoriteten i verden hva gjelder klimaendringer – mener at holdningene som kommer til syne i e-postene i Climategate vitner om tribalisme og at IPCC kan ha bidratt til å fostre en autoritær og eksklusiv form for produksjon av vitenskap:

The key lesson to be learned is that not only must scientific knowledge about climate change be publicly owned — the I.P.C.C. does a fairly good job of this according to its own terms — but the very practices of scientific enquiry must also be publicly owned, in the sense of being open and trusted. From outside, and even to the neutral, the attitudes revealed in the emails do not look good. To those with bigger axes to grind it is just what they wanted to find.

This will blow its course soon in the conventional media without making too much difference to Copenhagen — after all, COP15 is about raw politics, not about the politics of science. But in the Internet worlds of deliberation and in the ‘mood’ of public debate about the trustworthiness of climate science, the reverberations of this episode will live on long beyond COP15. Climate scientists will have to work harder to earn the warranted trust of the public – and maybe that is no bad thing.

But this episode might signify something more in the unfolding story of climate change. This event might signal a crack that allows for processes of re-structuring scientific knowledge about climate change.

– Det er mulig at noen områder av klimavitenskapen har blitt sklerotisk. Det er mulig at klimavitenskapen har blitt for partisk, for sentralisert. Tribalismen som vises i noen av de lekkede e-postene er noe man vanligvis assosierer med den sosiale organiseringen i primitive samfunn; det er ikke attraktivt når vi finner tribalisme i virksomhet innen vitenskapen, skriver Hulme.

– Det er også mulig at den institusjonelle innovasjonen som er IPCC har sporet av. IPCC som sådan, gjennom sin strukturelle tendens til å politisere klimaforskningen, har kanskje bidratt til å fostre en mer autoritær og eksklusiv form for produksjon av forskning – nettopp på et tidspunkt hvor en globalisert og forbundet kosmopolitisk kultur krever en mye mer åpen og inkluderende forskning, avslutter Hulme.

Dot Earth i New York Times: A Climate Scientist Who Engages Skeptics