Kommentar

Saken om karikaturtegningene ruller videre. Uroen i den muslimske verden har lagt seg. Men saken fortsetter å rulle i den vestlige, og krever stadig nye ofre. Den siste i rekken var den danske islamforskeren Jytte Klausen, som i november kommer med det hun håper er den endelige boken på prestisjefylte Yale University Press. Men Klausen fikk seg en kalddusj.

I juli ble hun innkalt til et møte med ledelsen for universitetet og forlaget. Her fikk hun klar beskjed: Yale ville ikke trykke tegningene, og heller ikke historiske og kunstneriske gjengivelser av Profeten. De mente det var for farlig. Yale hadde innhentet råd hos et titalls eksperter, og alle frarådet trykking. For å kunne lese uttalelsene måtte Klausen undertegne et taushetsløfte, om ikke å røpe hverken deres identitet eller hva de mente. Dette nektet hun. Men hun valgte å gå med på at en akademisk bok om karikaturstriden ikke inneholdt en eneste illustrasjon.

Hvem tok avgjørelsen og hvordan begrunnet de den? Hvordan tenker mennesker i ansvarsfulle akademiske og publisistiske stillinger når de treffer slike avgjørelser? De må vite at det danner presedens og påvirker ytringsfriheten for andre.

Martin Kramer, ansatt ved Shalem Center’s Adelson Institute for Strategic Studies’ scholar of Islam and the Arab world, har sett på bakgrunnen, og det han forteller er uhyre interessant.

Storyen begynner med professor Marcia Inhorn, som er på besøk i Teheran i 2006.

Professor Marcia Inhorn, a medical anthropologist and director of the Center for Middle Eastern and North African Studies at the University of Michigan, is invited to lecture in Teheran on her field of expertise, infertility and assisted reproductive technologies in Muslim countries. On her return, she seeks to dispel misconceptions about the Middle East. Because of the «American daily diet of fearsome media discourses about the Middle East, particularly Iran,» she complains, «it was difficult to convince relatives, including my 80-year-old mother, that it was safe for me, a mother of two young children, to travel to that part of the world.» Landing in Detroit, she finds the same bias:

When the customs official at the Detroit International Airport asked me why I had been ‘over there,’ I told him it was for an academic conference. Then he asked, ‘And they didn’t behead you?,’ to which I replied, ‘No, they served me delicious food.’ He retorted, ‘But you never know what was in it (i.e., the food),’ to which I responded, perhaps too flippantly, ‘Probably uranium.’ Fortunately, he returned my passport and let me proceed to baggage claim, where I retrieved my two gorgeous Persian carpets.»

Inhorn’s conclusion:

I would argue that such fear-mongering is very unwise. It is leading to closed minds, closed embassies, restricted visas, travel bans and demeaning airport luggage searches for those of us who overcome these travel restrictions.»

They’re not going to cut off our heads or irradiate us – that’s her message. They just want to serve us their delicious food and sell us their gorgeous carpets. Nothing to fear but fear itself.

Inhorns fremstilling og holdning minner meg om hva leder av Bjørnsonfestivalen, Hege Newth Nour, sa i et intervju med NRK P2 igår (25/08): Årets festivalland er Syria. Newth hadde reist dit med Ellinor Kolstad og leder av Forfatterforeningen, Anne Otterholm. I begeistrede ordelag beskrev Newth møtet med Damaskus: Ordet hun brukte om igjen og om igjen var mangfold: det sydet av ulike etniske grupper, det var en slik fargerikdom, menneskelig sett, og det så ut til at de levde fredelig sammen, sa hun. I uttrykket «så ut» lå en liten reservasjon, men heller ikke mer. Kun én gang brukte hun uttrykket «militærdiktatur». At et land som var et militærdiktatur kunne ha etniske og religiøse grupper som utfoldet seg og levde fredelig sammen, og en mangfoldig litteratur, ble ikke problematisert. Man fikk en følelse av at Newth ikke hadde reflektert nærmere over denne problemstillingen. Andre som kjenner bedre til Syria og syrisk politikk fikk en følelse av at Newth så det hun ville se. En idyll.

Den liberale vestliges begeistring for Orienten er lett gjenkjennelig. Jeg tviler ikke på at delegasjonen møtte hyggelige mennesker, men ikke å stille spørsmål ved hva de ser, gjør dem til delaktige i et skjønnmaling av diktaturet. Det har vært mange og brutale rettssaker de senere år, mot folk som kun har sagt sin mening. Ikke å nevne dette, ikke å tro at det påvirker litteraturen, er utilgivelig.

For å gi en liten pekepinn om hva slags samfunn Syria er: Den kjente danske politikeren Naser Khader vokste opp i Syria. Som voksen dansk statsborger og kjent politiker kunne han besøke landet. Da han landet ble han vinket til side av menn han straks gjenkjente som sikkerhetspoliti. Da han ble ført inn i et lukket rom, kjente Khader noe varmt renne ned over bena. Det var kroppen som reagerte. Den visste hva disse menneskene var i stand til. Khader tisset på seg av frykt. Det er den frykten syrerne lever med. Hvor fri tror Newth at litteraturen blir i et slikt samfunn?

Spol frem

Marcia Inhorn fikk ny stilling. Hun ble leder av Middle East Center Studies ved Yale.

I juli ble Jytte Klausen innkalt til møte på unversitet. Rundt bordet satt bla. Inhorn.

(Also around the table: the director of Yale University Press – the book’s publisher – and a vice president of Yale.) Professor Inhorn has been called in by the publisher to break some bad news to the author. Here’s a summary of what transpired at that meeting (as told by Klausen to Roger Kimball):

Their two-hour cup of coffee on July 23rd was not a pleasant occasion…. Unfortunately, [Klausen’s] book about the Danish cartoons could only be published without the cartoons. Moreover, Professor Inhorn told her, that depiction of Mohammed in hell by Doré would have to go. How about the less graphic image of Mohammed by Dalí? she suggested. Nope. No-go on that either. In fact, Yale was embarking a new regime of iconoclasm: no representations of that 7th-century religious figure were allowed.»

Jytte Klausen er ikke akkurat kjent for å være noen rabulist. Hun er heller en som glatter over, og mener integreringen av muslimer i Europa går greit. Nå støtte hun på mer politisk korrekthet enn hun kunne svelge.

Leder av Yale U. Press, John Donatich, sa at når de hadde valget mellom publisering av tegningene og blod på hendene, var avgjørelsen gitt. Dette blåser andre av:

Reza Aslan, a religion scholar and the author of «No god but God: The Origins, Evolution, and Future of Islam,» is a fan of the book but decided to withdraw his supportive blurb that was to appear in the book after Yale University Press dropped the pictures. The book is «a definitive account of the entire controversy,» he said, «but to not include the actual cartoons is to me, frankly, idiotic.»

In Mr. Aslan’s view no danger remains. «The controversy has died out now, anyone who wants to see them can see them,» he said of the cartoons, noting that he has written and lectured extensively about the incident and shown the cartoons without any negative reaction. He added that none of the violence occurred in the United States: «There were people who were annoyed, and what kind of publishing house doesn’t publish something that annoys some people?»

«This is an academic book for an academic audience by an academic press,» he continued. «There is no chance of this book having a global audience, let alone causing a global outcry.» He added, «It’s not just academic cowardice, it is just silly and unnecessary.»

Hva slags ekspertråd var det forlaget fikk? Donatich gir selv et eksempel:

He quoted one of the experts consulted by Yale — Ibrahim Gambari, special adviser to the secretary general of the United Nations and the former foreign minister of Nigeria — as concluding: «You can count on violence if any illustration of the prophet is published. It will cause riots, I predict, from Indonesia to Nigeria.»

Møter seg selv i døren

Martin Kramer går videre. Han spør: hva er konsekvensen av de liberale holdningene Inhorn hadde overfor Iran, og den kritikken hun rettet mot USA, med ønske om større åpenhet og forståelse for «de andre»? Hvordan opptrer hun selv når hun blir bedt om å være åpen? Hvordan går det an å kritisere USA for manglende åpenhet i det ene øyeblikk, og i det neste vedta sensur av en bok om Muhammedtegningene?

Martin Kramer tar den liberale dobbeltmoralen på kornet:

A statement by Yale University Press justifying its decision directly quoted Inhorn: «If Yale publishes this book with any of the proposed illustrations, it is likely to provoke a violent outcry.»

Wait a minute… The last time we encountered Professor Inhorn, she was telling us to ignore the fear-mongering, not to let the media dupe us into expecting the worst. Now, behind the scenes, she’s telling an expert author, who knows a lot more about the topic than she does, that Yale’s press absolutely must expect the worst. The author’s book must be censored.

So let me try to reconcile Professor Inhorn’s view of how it works «over there.» Sure, they’ll feed you delicious food and sell you gorgeous carpets, but they can suddenly be «instigated» to violence by the mere reproduction, in a scholarly book, not only of old cartoons that anyone can access in a flash on the internet, but canonical works of Western art that have been in the public domain for decades (and even representations of the Prophet Muhammad in Islamic art). How easily they come unhinged! Why, show them the wrong image, and they could… well, behead you, just like that. And Professor Inhorn fancies herself above the «fearsome media discourses about the Middle East»….

Dette er paradoksenes paradoks: professor Inhorn importerer den samme intoleranse til Vesten som de som angrep karikaturtegningene sto for. Hun lar de intolerante vinne, uten at de har løftet en finger. Hun har internalisert frykten og unnfallenhetens prinsipp.

Det som gjør det utålelig og ideologisk er at den samme Inhorn kritiserte amerikansk grensekontroll av besøkende til land som Iran. Akkurat samme dobbeltmoral drar vi kjensel på i den hjemlige debatt:

The reason we have «restricted visas, travel bans and demeaning airport luggage searches» (and other disdained measures) is so that in America, a university press can publish the Danish cartoons in a book about the Danish cartoons, and do so without fear. If we didn’t have that line of defense, we would constantly have to censor ourselves and ban whole classes of free expression, lest we be tormented by fanatic extremists.

Given a choice between undergoing a baggage search and muzzling themselves, Americans prefer the former. More than that: if you threaten their freedoms, they may just cross an ocean to search for you. That’s why America is free and a refuge for the world. What sort of American would prefer the muzzle? Now we know.

Denne saken illustrerer hvordan toleranse og forståelse (dialog) blir et våpen mot vår egen frihet. Det er neppe tilfeldig at de samme kreftene kritiserer i harde ordelag vestlige samfunns forsøk på å forsvare seg. Det sier alt om hvor man står.

Boken «The Cartoons That Shook the World,» utkommer i november.

Jytte Klausen er professor ved Brandeis University.

Yale Press Bans Images of Muhammad in New Book

Inside the Middle East: Fear-mongering at Yale