Sakset/Fra hofta

Europas store intellektuelle dør. For noen uker siden var det Ralph Dahrendorph. Nå er det Leszek Kolakowskis tur. Fredag 17. juli vandret han heden i Oxford, hvor han har vært ved All Souls College i mange år.

Kolakowski representerer mye av det vi trenger i vår tid: nysgjerrighet, ærlighet, forstand, anstendighet.

Han ble ungkommunist etter krigen, men var en brysom figur som ikke tok tingene ofr hva de utga seg som:

He chose to believe what he saw with his own eyes and could judge with his own mind, not what the party preached. When the gap became intolerable, he dared publicly to speak in defence of his core values: reason, truth and decency.

Dette er egenskaper vi også trenger idag for å gjennomtrenge den ideologien som gjennomsyrer samfunnet mer og mer.

Kolakowski trodde til å begynne med på en sosialisme med et menneskelig ansikt, men kom senere til at det var det samme som å tro på «stekte snøballer», dvs. en umulighet.

Han mener man i bunnen av sosialismen finner den deifisering av det menneskelige, dvs. at mennesket opphøyer seg selv til sentrum og guddom. Dette er blasfemi. Slike forsøk må ende med bankerott.

Det finnes klare paralleller mellom Kolakowskis dissekering av marxismen og den flerkulturelle idyll som påtvinges oss i det nye Europa. Den er selektiv, idealistisk, og formyndersk, ingen av delene kvaliteter som forbedrer hverken menneskene eller samfunnet.

Kolakowski’s criticism, summarized in the last sentence of Main Currents [of Marxism], was quite different; it was explicitly religious: «The self-deification of mankind, to which Marxism gave philosophical expression, has ended in the same way as all such attempts, whether individual or collective: it has revealed itself as the farcical aspects of human bondage.»

Mennesket er et produkt av historiske krefter, og det er visse metafysiske lover man ikke kan bryte uten at de slår tilbake. Moderniteten har gitt mye, men også kvittet seg med mye, dvs. gjort ende på mye som tidligere «trøstet» menneskene: tro og overtro. Hva skal mennesket tro på? Mennesket har et behov for å tro, for noe metafysisk. Det «verste» er moderne mennesker som tror de kan skumme fløten av moderniteten, uten å få tomheten på kjøpet.

His criticism then was aimed at how many in the West «try to assert our modernity, but escape from its effects by various intellectual devices, in order to convince ourselves that meaning can be restored or recovered apart from the traditional religious legacy of mankind».

Kolakowski also attacked what he saw as modernity’s moral pluralism that, he thought, in many instances involved an unthinking homage to the cultures of others. By refusing to make critical value judgments about other civilisations one was, he thought, diminishing the value of one’s own culture. In his essay Looking for Barbarians he argued that there was a need for people to receive a concrete moral education on the difference between right and wrong to maintain society and self-respect.

His profound knowledge of the history of religion led him eventually to deny the idea that science had a monopoly on truth and meaning. Though he considered that modern Christianity represented a painful compromise between the philosophy of Ancient Athens and the mystical texts of Jerusalem, he did not reject its value. Scientific evidence, for him, remained based on an act of faith, just as much as religion. To define science as true simply because it had a more immediate practical application to problem solving seemed arbitrary.

Kolakowski offered a critical analysis of a wide range of arguments for religious beliefs. He sought to understand them through their historical, anthropological and cultural backgrounds. In Christianity, for example, he saw the development of God from a basis in early Greek philosophy of the One, later merged with the Jewish concept of a loving God. Thus he maintained a cultural and human conception of religion.

I et intervju fra 2005 blir Kolakowski spurt om han selv er troende. Han nekter å svare. Han vil heller ikke forklare hvorfor han ikke vil svare. Det var tydelig en linje han ville holde: hans forhold til Gud og det hellige vedkom ikke omverdenen.

Det er en utholdenhet og arbeidsomhet over de store slaviske tenkere, diktere og filosofer: Solzjenitsyn, Milosz, Kolakowski – deres verk gir gjenklang av stillheten i de store skogene, i en egen åndelighet som norden burde kjenne. Vi lever alle langt mot nord. Hvor mye har vi ikke å lære! De holdt ut og overvant diktaturet. Med Kolakowski bak øret: Tro heller ikke at det er noen lettvint kamp vi står overfor idag. Den krever utholdenhet, tålmodighet, fasthet og ydmyket, og ikke minst: historisk bevissthet.

De linjer Kolakowski trekker fra antikken, Jerusalem til idag, er fortsatt aktive, og det er de som har skapt oss, og som vi må kjenne.

Professor Leszek Kolakowski: philosopher