Sakset/Fra hofta

Lærebøkene er med å forme barnas oppfatninger av verden, men hvor mange foreldre tar seg bryet med å undersøke hva som står i dem? Kan det ha noe å gjøre med at de likevel ikke har noe å si?

Fremskrittspartiet ønsker at foreldre skal få større innflytelse over skolen og undervisningen. Det vekker motstand i de faglige etater: hvor er foreldrenes kompetanse?

Men kanskje finnes det problemstillinger som heller ikke lærere, pedagogiske spesialister, utdanningsbyråkratiet, lærebokforfattere og forlag, har et avklart forhold til?

Lærebøker reflekterer rådende oppfatninger. Den utdannede eliten har investert hele sin prestisje i det flerkulturelle prosjekt, bygget på en harmonimodell, dvs. de er selv partnere. De har vanskelig for å snakke om konflikter. Det bærer lærebøkene preg av. Det er pyntede, skjønnmalende versjoner som serveres.

Den tørre, saklige stilen er den samme som for 30-40 år siden. Lærebokforfattere slipper seg ikke løs. Det er merkelig i en internett-tidsalder. Man forsøker å holde virkeligheten innenfor opptrukne rammer, i stedet for å si til elevene: utforsk disse problemstillinene, og bruk google.

Gary Bauer, en statssekretær i undervisningsdepartementet under Ronald Reagen har undersøkt hva lærebøkene skriver om islam. What are US students learning about Islam?

Washington – «History is not history unless it is the truth.» – Abraham Lincoln

Most Americans understand history as an objective accounting of past events. In recent years, however, textbook publishers have come under increasing criticism for rewriting history. Claims are presented as facts while controversial material is whitewashed or omitted.

Today these trends are quite apparent in the way public school history books address Islam. In his 2008 study «Islam in the Classroom: what the textbooks tell us,» Gilbert Sewall, director of the American Textbook Council (ATC), reviewed 10 of the nation’s most widely used junior and senior high school history textbooks. The results should disturb anyone interested in conveying to our children a truthful history of the religion whose extreme adherents drive so many of today’s tragic headlines.

At a time when America is locked in a battle of ideas with Islamic extremists and other enemies of freedom, accurate knowledge is indispensable. Yet, Sewall’s findings underscore how political correctness is distorting the next generation’s understanding of this battle.

Let’s be clear. Religion is by nature a sensitive topic to teach in the classroom. And in a world where stereotypes wrongly tar all Muslims as being prone to violence, it’s understandable that schools would err on the side of caution. Indeed, they should affirm the piety and charity practiced by hundreds of millions of Muslims around the world, an acknowledgement that should be extended to Christians as well. At the same time, textbooks shouldn’t cower from covering the violent periods of Muslim conquest or the Islamic beliefs that fundamentalists exploit for violent ends.

Sewall found that many textbooks gloss over or delete important facts. For example, in the 1990s, «jihad» – which has many meanings, among them «sacred» or «holy» struggle but also «holy war» – was defined in the Houghton Mifflin junior high school book only as a struggle «to do one’s best to resist temptation and overcome evil.»

The many acts of violence committed on behalf of Islam in the past decade have made that definition incomplete, to say the least. Yet, as ATC notes, «by 2005, Houghton Mifflin apparently had removed jihad from its entire series of social studies textbooks.»

In discussing sharia law, the Islamic code that can be used to subjugate women and deal death to wayward believers, many textbooks are intentionally vague. Holt Rinehart Winston’s 2006 «Medieval to Early Modern Times» junior high textbook states simply, «[Sharia] sets rewards for good behavior and punishments for crimes.» Another popular history textbook states, «Muslim law requires that Muslim leaders offer religious toleration.»

Descriptions of Islam since 9/11 are particularly disturbing. Though Islamic extremism has become a fact of life throughout much of the world, most of the reviewed textbooks suggest instead that poverty, ignorance, and the existence of Israel are at the root of terrorism. The closest that any textbook gets to suggesting a faith-based component to terrorism is Glencoe’s «Modern Times,» which states broadly that «Muslims have not accommodated their religious beliefs to the modern world.»

The whitewashing of Islam becomes even more noticeable when contrasted with how history textbooks treat Christianity. One book describes the Crusades as «religious wars launched against Muslims by European Christians.» But when Muslims attacked Christians and took their land, the process is referred to as «building» an empire.

A McDougal Littell volume claims that non-Muslims in Muslim-ruled territories converted to Islam because «they were attracted by Islam’s message of equality and hope for salvation.» A good history class should teach students to ask critical questions. Are students asking how much of that «conversion» was coerced by the sword? Sadly, most texts gloss over Muslim leaders’ history of enslavement of «infidels» and their brutal treatment of women, which continues today in some countries.

In an interview, Sewall summed up the reactions of textbook publishers to his report. «In a word,» he said, «hostile.»

Sewall says the pressure tactics used by some Muslim groups on publishers to portray Islam in a favorable light amount to a kind of «cultural jihad.» This essentially is what the founder of the Council on Islamic Education, the main Islamic group for vetting textbooks in America, was saying when he described his work as a «bloodless revolution … inside American junior high and high school classrooms.»

Sewall understands that historical inaccuracies sometimes take decades to be written out of textbooks. «Once lies are written into textbooks,» he says, «they tend to be perpetuated in new editions.» Which is one reason why Sewall will continue to make his case to publishers.

I hope Sewall has better success than I had. When I served as undersecretary of the Education Department under President Reagan, I discovered that a «values neutralism» was saturating school textbooks, seriously misleading our children about the nature of Soviet governance by, for instance, stating that women enjoyed the same rights as men and severely downplaying the suppression of basic human rights inherent in communist political systems.

In the same way, students today are being taught a distorted view of Islam. Having been on the front lines in the struggle to achieve the best education for our children, I understand that change will come only when teachers’ and parents’ voices are heard. Teachers need courage in overcoming political correctness by talking candidly about controversial topics like Islam. Parents must be engaged in their children’s education by participating on curriculum committees and communicating with teachers. Parents also should communicate with their members of Congress to ensure that textbook publishers are not being pressured to present a false account of history. Feel-good distortions of history don’t help our kids; they just help those who wish to do us harm.

Det sier seg selv at spørsmålet om islam som religion, dets historie og nåværende status er både komplisert og følsomt. Men lærebøkene velger å gå uten som katten rundt grøten. Det skaper nye problemer.

Noen av den samme tildekkende, skjønnmalende holdning finner vi i en lærebok for videregående, tredje trinn, fra Cappelen. Man tør ikke slippe seg løs. Det gjengis et intervju som avdøde Carsten Thomassen gjorde med en tunisisk islamist. Han presenteres som moderat, men serverer standard gjendrivelser av at det skulle være noen motsetning mellom islam og menneskerettigheter.

Lærebokforfatteren skriver uten å blunke:

Nedenfor finner du et intervju gjort for noen år tilbake med den tunisiske menneskerettighetsaktivisten og moderate islamisten Rached Ghannouchi. Her diskuteres dette med demokrati som et hovedtema.

Det er høyst problematisk å betegne noen som «menneskerettsaktivist og islamist». I det minste burde man påpekt dette. Ghannouchis svar bestyrker denne skepsisen. Men Thomassen fungerer ikke som kritisk instans.

Når en «autoritet» som en journalist viser så liten kritisk sans, hvordan skal da elevene finne ut av ting?

Ghannouchi avviser at det er noen motsetninger mellom islam og Verdenserklæringen om menenskerettighetene.
– Nei, jeg ser ikke noen motsetninger. Jeg mener at hovedbudskapet i islam er å garantere menenskerettighetene. Det er for å tjene menneskene at islam er åpenbart. Et sentralt aspekt er å beskytte mennesket fra å bli angrepet av diktatoriske regimer og overgrep. Muslimer støtter derfor innholdet i teksten i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Men det er forskjell på den islamske visjon og den visjon som er nedfelt i erklæringen når det gjelder filosofisk grunnlag. Erklæringen er basert på en sekulær filosofi, mens menneskerettighetene i islam er basert på troen på Allah. Menneskerettigheter er dermed en del av vår tro, og dette gir muslimer større grunn til å respektere menneskerettighetene. Kanskje kan man slippe unna straff for overgrep i dette livet, men ikke i det hinsidige, sier Ghannouchi.
– Vi ser hvordan prinsippet om ytringsfrihet holdes opp mot for eksempel fatwaen mot Salman Rushdie. Er ikke det et eksempel på konflikt mellom menneskerettighetene og islam?
– Dette er ikke problemet i den saken. Trosfriheten og ytringsfriheten er beskyttet av islam. Gjennom tidene har islam blitt utsatt for kritikk fra mange hold – orientalistiske historikere, intellektuelle og politikere – uten at det har ført til noen fatwa. Islam er åpen for kritikk. Det Salman Rushdie har gjort er å ønske å påføre Profetens ansikt skade, å angripe muslimenes tro og verdighet. Denne type fornærmelser ville ikke blitt tolerert mot kristendom eller jødedom i Europa, der disse religionene er beskyttet av staten. Det vi krever er den samme beskyttelsen for islam. Islam garanterer trosfriheten, retten til den frie tanke og ytringsfriheten innenfor en ramme av gjensidig respekt.
DOBBELTMORAL
Rached Ghannouchi avviser ikke at enkelte islamistiske bevegelser har et negativt syn på Verdenserklæringen om menneskerettighetene samt begreper som demokrati og flerpartisystem. Han mener vestlig dobbeltmoral har skylda.
– Folkemord på muslimer på Balkan, ubegrenset støtte til sionismen og direkte støtte til diktatorer i den muslimske verden – som i Algerie. Dette står i skarp kontrast til støtten til demokratisering i Øst-Europa. Det skaper en følelse av urettferdighet og dobbeltmoral og gjør muslimer mistenksomme overfor verdier som for eksempel demokrati. Som muslimer i Europa møter vi også vanskeligheter, for eksempel med å etablere muslimske skoler og bygge moskeer. Det er i strid med artikkelen om religionsfrihet i menneskerettighetskonvensjonen. Vestlige land anerkjenner ikke islam som religion på likefot med kristendom og jødedom, sier Ghannouchi.
LÆRE AV VESTEN
Selv avviser han ikke demokrati og flerpartistyre som en vestlig oppfinnelse, men understreker at han tar avstand fra de sekulære og nasjonalistiske verdier som ligger bak demokratiet i vestlige land.
– Vi muslimer må lære av Vesten, som etter århundrer med kamp oppdaget jinnen (ånden) for dialog. Vi må lære å bruke ord og ikke kuler. Vi må lære hvordan et demokratisk flerpartisystem bygges. Vi må lære av denne verdenen, men som muslimer. Demokrati er jo en del av islam. Rasjonalisme, humanisme, åpningen for fortolkning (ijtihad) og mangfoldet i islam; alt dette er sterke kilder til demokrati i islamsk ånd, sier Ghannouchi. Han viser til at islam ikke har en monolittisk kirke, noe som betyr at rådsslagning (shura) er et bærende prinsipp for utviklingen i det muslimske samfunn (ummah).
– Dette er det islamske grunnlaget for demokrati, der flere partier stiller til valg og hvor folkevalgte står ansvarlige overfor folket, sier Ghannouchi.
– Menneskerettighetsaktivister i Midt-Østen kjemper mot regimenes brudd på grunnleggende rettigheter. Samtidig er de skeptiske til islamistiske bevegelser og deres politiske program. Hvordan tolker du denne situasjonen?
– Problemet i Midt-Østen og mange muslimske land er ikke religiøst. Det er ikke snakk om en kamp mellom islam og sekulære krefter, men en mellom et folk som søker frihet og demokrati og en liten minoritet som har tatt makta gjennom kupp og som bruker makta til å skape hegemoni og framgang for sine snevre interessegrupper. I disse landene er kampen for menneskerettigheter en felles kamp for muslimer så vel som sekularister, sier Ghannouchi. Han peker på at Vestens frykt for islamisme har ført til at man støtter regimer som brutalt undertrykker sitt folk, men avviser ikke at også radikale islamister er en trussel.
– Det vi ser er at menneskerettighetene blir angrepet av sekulære regimer med makten og av enkelte islamisiske grupper som avviser demokrati og flerpartisystem som kjettersk tankeimport fra Vesten. Disse gruppene har glemt at islam er bygget på prinsippet om samfunnsnytte (maslaha).


Islam og menneskerettighetene

Intervjuet er en idyllisering av islam og et angrep på Vesten og demokratiet. Hvis man ikke tør ta fatt i og belyse konflikten, blir man selv en del av konfliten, på islamistens premisser. Er det meningen med offentlig skole?

Det skal tilføyes at det er gjengitt noen avsnitt fra Irshad Manjis bok «Hva er galt med islma?», men det drukner. Når fire muslimske stemmer presenteres er det nok en islamist, Tariq Ramadan, Osama bin Laden og Shirin Ebadi. Ebadi erklærer seg også som troende, men hun står i en meget spesiell situasjon: hun skal leve under et religiøst diktatur. Hvis hun sto fritt ville hun formulert seg annerledes.

Ikke å presentere og klargjøre disse konfliktene og forskjellene er å svikte den pedagogiske oppgaven.

Den utdannede eliten er selv en del av det politisk korrekte verdensbildet som slår sprekker. Kanskje foreldre-innflytelse ville komme de dyktige lærerne til unnsetning. Diffrensiert informasjon er bare et tastetrykk unna.