Hans Rustad 
Så fort økonomien viser tegn til å dabbe av, kommer bekymringene om lavere økonomisk vekst. Enorme støttepakker er bevilget eller forberedes for å få hjulene til å snurre like fort som før. Samtidig meldte FN mandag at utslippene av karbondioksid har steget fra 2000-2007.
Slik den globale økonomien fungerer blir valget: menneskene eller naturen. Vi vet hvem som er den sterkeste.
Menneskenes evne til fortrengning er grenseløs. Den rasjonelle delen av hjernen vet etterhvert mye om klimakrisen. Mot den blir den økonomiske krisen blåbær. Likevel går alarmklokkene så fort børsene faller og veksten avtar. Her står vi overfor noen merkelige psykologiske mekanismer: Den virkelige trusselen later vi som vi ikke ser, men den som forstyrrer levestandarden en smule, tar vi voldsomt alvorlig. Det er en mangel på perspektiv som er forbløffende. Menneskelig liv og velferd går foran alt, også alt annet liv.
Fin siecle-stemningen rundt forrige århundreskifte var undergangspreget. Man tillot seg å tenke i endetider. Vi gjør ikke det, til tross for at vi virkelig har grunn til det.
Propellen som heter menneskelige forventninger, vitenskapelig-teknologisk produktivitet og frie markeder driver oss fremover, i en uimotståelig strøm. Det er umulig å få slått av strømmen. Nå kortsluttet systemet av seg selv. Det gir en unik mulighet til å tenke seg om. Men det eneste man tenker på er kapitalinnsprøytninger som kan få systemet i gang igjen.
Det sies endog at miljøet nok må finne seg i å komme lenger ned på prioriteringslisten.
Arbeidet vil ikke stanse opp. Men for hvert år som går med den menneskelige supertanker langs samme kurs, synker mulighetene for å gjøre noe grunnleggende. Man må ned i maskinrommet, og skifte ut kartene. Vi er mest opptatt av livet om bord, ikke utenfor.
Denne gang er det ikke isfjell som truer Titanic, det er det motsatte: at isfjellene smelter.
NRK sender en BBC-serie om miljøendringer og søndag var det om isbreene. Jeg fikk med meg siste kvarteret. Det er ikke noe som er så uhyggelig som å se de store sluktene i iskappen på Grønland. Isen er flere hundre meter tykk, og likevel er det dannet slukter som går helt ned til bunnen. Smeltevann fosser ned i hullene og blir til elver under iskappen som smører den langsomme glidningen og kalvingen i havet. Isen råtner. Enorme isfjell deiser i havet. Det er synet av dommedag.
Jeg venter på at den andre i rommet skal si noe. Men det kommer ingenting. Det vi ser er så enormt at det ikke finnes ord. Det er vår egen fortapelse vi ser. Det finnes en helt metafysisk angst bak vår fortrengning. Trolig må vi endre ikke bare vår samfunnsform, men også vårt syn på oss selv, hvis vi skal endre kurs. Vi må rett og slett bli omvendt, født på ny.
Gjennom hele historien har menneskene vært knyttet til dyrene. Det er nedlagt i oss. Båndene er sterke. Derfor er det en helt spesiell sorg å se en isbjørn drukne. De store pattedyrene står oss spesielt nær. Er det noen som tror at det vil være levelig for de svake menneskene hvis disse dyrene dør? Vil det være et liv som er verdt å leve? Har vi i det hele tatt fortjent det?
Det Gamle Testamente forkynner en voldsom straff over menneskene. Det er en gjenganger at menneskene ikke lærer. Vi tror vi kan, og nedkaller den største straffen av dem alle.
