Hans Rustad Ilan Pappe anvender en reduksjonistisk metode – dvs. han vil bevise at palestinernes flukt og fordrivelse i 1948 utelukkende var etnisk rensing. For å få det til må han ty til selektivt kildevalg, skriver Johannes Due Enstad som anmelder boken for Minerva.as.
I det Pappe insisterer på å betrakte plan D som en «masterplan for etnisk rensing,» velger han enkle løsninger. Det jødiske samfunnet i Palestina «sto med ryggen mot veggen på nær alle måter,» skriver Benny Morris, og utbroderer de politiske og militære utfordringene som meldte seg i denne perioden og som utgjorde bakteppet for plan D. Pappe avviser det prinsipielt defensive rasjonalet for planen på typisk vis med et par setninger, og hans påstand om at det eneste som sto i veien for det jødiske samfunnet var «noen hindre på veien til å fullføre sin plan om etnisk rensing,» synes mer enn urimelig. Pappes beretning gir inntrykk av at de jødiske lederne hele tiden visste at de ville makte å slå tilbake den arabiske invasjonen som kom den 15. mai. Men det visste de selvsagt ikke. I ettertid vet vi hvor ekstremt dårlig samkjørt de arabiske militære styrkene var, og vi ser innsatsens halvhjertethet, men å træ denne kunnskapen nedover hodet på jødiske offiserer og politikere som levde og handlet våren 1948, blir åpenbart feil. Den 12. mai, to dager før den all-arabiske invasjonen av Israel, anslo Haganahs (de jødiske regulære hærstyrkene) eksperter overfor David Ben-Gurion at sjansene for seier i krigen var 50-50.
Plan Ds signifikans ligger i at militæroffiserer ble gitt carte blanche for å ødelegge landsbyer og jage ut innbyggerne. Det ble opp til dem å vurdere hvorvidt det forelå et militært behov for slike handlinger. Mange generaler delte Ben-Gurions idé om nødvendigheten av en jødisk stat med en minst mulig arabisk minoritet, og mulighetene som åpnet seg for å realisere dette ble åpenbart ofte grepet. Resultatet var en delvis etnisk rensing, med over 700.000 flyktninger (om lag 150.000 palestinske arabere forble). Pappes skildring er imidlertid sterkt reduksjonistisk. Morris presiserer at de jødiske styrkene i mange tilfeller opplevde at landsbyer var tomme før de kom, mens Pappe utelater fra sin beretning ethvert slikt eksempel, og fokuserer på massakrer og klare eksempler på regelrett fordrivelse av sivile. Pappe ønsker å se en rød tråd av systematisk etnisk rensing uavhengig av tid og sted, fra krigens begynnelse til dens slutt, og dette nødvendiggjør et selektivt kildeutvalg.
