En av venstresidens største svakheter er at den ikke tør erkjenne åpent at dagens verden byr på vanskelige valg: Man kan ikke hjelpe alle, og noen ganger må man kanskje våge å «svikte» kjernevelgere for å hjelpe frem nye landsmenn. Så lenge det er tabu å ta opp slike problemstillinger, vil venstresiden bare trå vannet, og gå tilbake.

Dagens tema burde vært de hundretusener illegale innvandrere som marsjerer i gatene i USA. Det er 12 millioner av dem, og at de nå er blitt en synlig politisk bevegelse er oppsiktsvekkende.

Jens Stoltenberg sier nei til sosial dumping. Han vil at alle polske arbeidere og andre arbeidsinnvandrere skal tjene anstendig. Tenk om han hadde turt å si at noen tjener for dårlig og de skal vi hjelpe, men noen tjener meget bra i forhold til hjemlandet, og de gir samtidig et viktig bidrag til norsk vekst.

Forholdet er at minimumslønnene i Norge er høye nok hvis målet er å nyttiggjøre seg utenlandsk arbeidskraft.

I landsbruket var den ifjor 84 kroner. I Østerrike er den halvparten! Fem euro, kunne BBC fortelle. Det sier en del. I norsk byggebransje er den 126 kroner. Hvis LO får trumfet gjennom at alle skal ha minstetariff, vil det prise Norge ut av alle sammenhenger. For mye makt til fagbevegelsen fjerner noe av den dynamikken norsk arbeidsliv sårt trenger. Hvis ikke ender Norge opp som en honningkrukke; hvor arbeidslivet er beskyttet og trygdeordninger sørger for alle som ikke kan eller vil gjøre noe.

Rikdommen og sosialdemokratisk eliminering av risiko skaper tilsammen honningfellen. Ikke noe land er rikt nok til å betale for et slikt system i det lange løp, for systemet er i seg selv self-defeating, det slutter over tid å skape verdier.

Denne elementære innsikten burde sosialøkonomien Stoltenberg ha i rikt monn. At han kun snakker om sosial dumping uten å nevne farene hvis alle tjener for mye, tyder på at regjeringen hans ikke tør tenke nye tanker.

Dessverre er sosialdemokratiet blitt konservativt: det vil bevare. Jeg hørte ledere for tyske IG Metall tale på 1. mai-stevne i Wolfsburg. Idealene er fine, og mottoet: Verdighet er vår målestokk. Men altfor ofte lød ordene «ellers får vi amerikanske tilstander», og globalisering og markedskrefter var fy-ord.

I Oslo pyntet Gerd Liv Valla seg med palestinerne, som vanlig, men nå med den forskjell at hun krevde at regjeringen gir støtte til en regjering utgått av en terrorbevegelse.

Dette var den samme vanetenking og ensidighet som preget Stoltenberg på det økonomiske felt. Med den viktige forskjell at Hamas er noe ganske annet enn den korrupte Arafat.

Hvis Stoltenberg og Valla virkelig ville få hjertene til å banke, kunne de kastet blikket på Darfur, og sagt at dette kan ikke verden la skje en gang til og at en FN-styrke må inn snarest. Valla kunne kanskje også sagt at araberne trenger og fortjener demokrati og frihet, hvis vi skal beseire terrorismen. Men da ville hun kanskje måttet bevege seg farlig nær Bush sin retorikk. Da heller støtte Hamas!

Slik velger man de enkle løsninger, og vi vet nesten svaret på forhånd: Diplomati overfor Iran, vi vil ikke ha noen gjentakelse av Irak. Det er et uttrykk for hva amerikanerne kaller «feel-good»-faktoren. Det gjelder å føle at man gjør det rette. Never mind reality.

En kan bare sammenligne disse bleke, virkelighetsfortrengende beskrivelsene med Marx’ ord om at det ikke bare gjelder å forstå verden, men å forandre den. Her er man på full fart bort fra den.