Kommentar

Døden kommer ikke via de vanlige smitteveiene. De vi tror vi kjenner og kan bygge stengsler mot. Vaske biler og sko. Iføre oss beskyttelse. Den kommer gjennom lufta. Det store åpne rommet.

På den åpne elva flyter svanene. De sitter uanfektet på isen når jeg passerer. Hvor lenge? Smitten kan komme flytende med vannet de svømmer i. Det sies at vi ikke kan bli smittet. Men noe av vår normalitet blir borte når fuglene dør.

I Øst-Afrika må 15 millioner mennesker ha matvarehjelp for ikke å sulte ihjel. Kvegflokkene til masaiene er allerede redusert til skinn og bein eller døde. Men er det plass til deres lidelse i vår frykt for H5N1?

Fremdeles skøyter vi bortover overflaten av tilværelsen, trygge på at det er nok til alt og alle. Så fort noe alvorlig truer, går vi «ballistic». Men i fremtiden blir vi nødt til å lære å leve med frykt.

Det vil gjøre noe med vår måte å oppfatte verden på. De fleste mennesker i verden lever «on the edge». De kjenner glefset fra arbeidsledighet, sult, undertrykkelse. Eller enda verre: utslettelse.

Israelere har levd med ryggen mot veggen siden statens opprettelse. De har utviklet en egen overlevelsesevne. De har ikke råd til å snakke så mye bullshit som vi gjør. Korrespondent for The New Republic, Yossi Klein Halevi, hadde en kommentar etter Hamas’ valgseier som i sin direkthet og brutale sannhet sier mye om de illusjonene vi luller oss inn i, både når det gjelder Midtøsten og hjemlige forhold.

Vi tar det pedagogisk:

Here then is the real asymmetry of the Israeli-Palestinian conflict. Precisely at the moment when a majority of the Israeli people has accepted not just the political necessity but moral legitimacy of a Palestinian state, the overwhelming majority of the Palestinian people empowers its most hateful and triumphalist ideology.

A two-fold spin has already begun. The first spin concerns Hamas. The same commentators who once assured us that power and responsibility would transform Yasir Arafat from terrorist to statesman now assure us that Hamas leaders similarly will be transformed by the process of governance. Fatah was supposed to control Hamas; now, presumably, Hamas will control itself.

Norsk presse er full av spin-doctors for palestinerne og nå Hamas. Denne emosjonelle linken blir sjelden eller aldri kommentert. Den er tabu.

And so get ready for the era of the wink and the hint. Experts will examine Hamas statements for signs of the slightest shift; they will ignore what Hamas tells its own people and celebrate every seemingly reasonable utterance to Western journalists. And Hamas leaders will readily oblige: They will speak of «peace,» just as Arafat spoke of the peace of the brave. And the peace they will mean, as the bitter Israeli joke once went, is the peace of the grave.

Alle fremstøt, som Putins invitasjon av Hamas til Moskva, eller hver minste antydning fra Hamas-lederne, vil bli utlagt i beste mening. Iran har nå utsatt forhandlingene med Russland på ubestemt tid. Også her kommer tvilen dem til gode.

For det er vanskelig å forholde seg til den andre versjonen, som er politikk som krig: å ødelegge motstanderen. Vi vil helst forholde oss til hva de sier. «Bygge broer og ikke murer», som Bjarne Håkon Hanssen sa.

Mens bildene fra Abu Ghraib blir hengende lenge på skjermen. Som et memento mori. Kraften i disse bildene er slik at de ikke forsvinner så fort. Bush blir aldri trodd på hva han sier. Han kjennes på sitt vesen.

The essence of Hamas is a commitment to destroy the religious affront of Jewish sovereignty. For Hamas to «moderate» would mean turning into an apostate of its own most sacred truth. If the process of moderation didn’t happen to the less devout Fatah, which continues to reject Israel’s legitimacy and now opposes terror only on temporary tactical grounds, it surely won’t happen to Hamas.

Korrespondentene forsvarte det palestinske demokratiet. Skulle Vesten, les USA, forsøke å underkjenne det fordi de ikke likte resultatet? Men at folket stemte for de mørke kreftene i Hamas, ikke bare anti-korrupsjonskampanjen, men også nihilismen, det våger de ikke befatte seg med.

The second spin concerns the Palestinian people. Palestinians, we’re being told, didn’t really intend to vote for the bad Hamas that blows up buses and promotes Holocaust denial and enshrines the Protocols of the Elders of Zion in its charter. They were simply fed up with Fatah corruption and voted for the good Hamas that provides social benefits and a sense of discipline and purpose. True, Palestinians were understandably outraged at Fatah, which was the recipient of billions of dollars of foreign aid and managed in the last decade not to rehabilitate a single refugee camp. Yet to excuse the landslide vote for Hamas is to continue to patronize the Palestinian people, as most of the international community did through five years of suicide bombings. Palestinians voted for a movement for whom means and ends are identical: The suicide bombings are mini-preenactments of Hamas’s genocidal impulse. Not to hold the Palestinians responsible for their fate, when they vote democratically, is to deny them the right to define themselves.

Europa har hatt råd til illusjoner om flerkulturelle samfunn, dvs. at det skulle være mulig å ha et samfunn uten en flertallskultur. Jeg tror vi vil få se mer til den realismen Halevi gir uttrykk for, og den er ikke ekstrem, men illusjonsløs.

In truth, Hamas’s victory doesn’t mark the end of the peace process. That’s because the peace process ended five years ago, when Arafat responded to Ehud Barak’s peace overtures with the terror war. A recent poll asked Israelis the following question: If Israel withdraws to the 1967 borders, uproots the settlements, redivides Jerusalem, and signs a peace treaty with a Palestinian state, would the conflict end or would terror continue? Some 70 percent responded that the conflict would continue. And that was before the rise of Hamas. What the Hamas victory has ended, then, is the pretense of a peace process.

Israelerne har holdt på så lenge med denne diskursen fordi de måtte. Broen til USA har gitt dem intellektuell styrke. Israel er et vestlig samfunn. Nå sier Halevi at noe av den dårlige samvittigheten overfor palestinere er borte.

The rise of Hamas also marks the end of the era of the guilty Israeli conscience, which began during the first intifada in the late 1980s. Perhaps the most effective ally of the Palestinians in their quest for statehood was the realization among many Israelis that the Palestinians had rights and had been wronged. Over the last five years of terror, though, the Israeli guilty conscience has been steadily eroded. Now, none but the most deluded Israelis will continue to 2_kommentartain that the conflict is about the occupation and the settlements rather than Israel’s existence. As Dan Meridor, one of the Israeli negotiators at Camp David, put it, the peace process failed not because of a Palestinian state but because of a Jewish state.

Det er en setning som er utenkelig å finne på trykk i Norge: Fredsprosessen havarerete ikke på grunn av en manglende palestinsk stat, den grunnstøtte fordi det finnes en israelsk stat. Det var antstøtsstenen.

Hva gjør israelerne så? Hva betyr Hamas’ valgseier for Israel? Her påpeker Halevi at frontene er rykket frem. Hamas’ seier betyr at Iran står ved Israels porter.

What, then, is Israel going to do? There is a virtual national consensus to treat a Hamas government as no more legitimate than the Holocaust-denying, extermination-minded regime in Tehran. That consensus will hold.

Less certain is the fate of the unilateralist policy begun by Ariel Sharon in Gaza. The logic of unilateralism – that in the absence of a credible Palestinan partner, Israel must define its own borders – has never been more compelling. Yet, ironically, the consequences of unilateralism have never been more terrifying. Until the Hamas victory, those of us who supported further unilateral withdrawal hardly expected Fatah to control terror and rocket attacks from the evacuated territories, but could at least trust that Fatah would try to prevent Iranian penetration, if only to ensure its continued rule. Now, though, any territory Israel evacuates will almost certainly become a frontline base for Iran. The operative result of the Hamas victory, then, is that Tehran has just moved several thousand kilometers closer to Jerusalem and Tel Aviv. In fact, Israel is now surrounded by Iranian proxies – Hezbollah to the north and Hamas to the south and east.

Vi har vanskelig for å forestille oss hvordan det kjennes. Hvis barnet med grønt hodebånd med arabisk skrift og en leke-kalasjnikov var «naboens» barn. På mange måter har kombinasjonen av Hamas’ seier og Ahmadinejads satt Israel i en ny og mer alvorlig situasjon.

Samtidig har Muhammed-tegningene vist at det finnes en vilje og et potensial der ute til å flytte fronten til Europa. I Danmark har man hatt et lite pust av «Israel»s posisjon. Men den er potensielt hele Europas.

Derfor er spørsmålet om Islamsk Råd og Selbekks beklagelse noe som ikke utspiller seg i et vakuum. Det viser rundreisen til den norske delegasjonen. Hamas, Hizbollah, Syria og Iran – det er de samme kreftene som har fisket i karikatur-striden, som truer Israel.

Medlemmene av Islamsk Råd får ros for å forsvare norske verdier, hva nå det måtte være. Man våger ikke å se saken i et større perspektiv, og spørre etter hvilke bånd som finnes til aktører i andre land. Akkurat som man der ser profet-tegningene i et større perspektiv, gjør nok også en god del av medlemmene i Islamsk Råd det.

Halevi kommer også inn på hva dette betyr for palestinere. Han kaller det siste akt, et nasjonalt selvmord. Det er vanskelig å ta inn over seg. Vi lever i dramatiske tider, men norske medier tør ikke tenke slike tanker.

As untenable as Israel’s options have now become, the more enduring tragedy belongs to the Palestinian people. Palestinians have chosen rejectionism after being handed the entirety of Gaza as an experiment in Palestinian sovereignty. Electing Hamas, then, may well be the historical equivalent of the Palestinian rejection of U.N. partition in 1947.

Palestinians have delivered their next generation to Moloch, to a movement whose religious pageants include parading children dressed as suicide bombers. The celebration of mass murderers as religious martyrs and educational role models, promoted by both Fatah and Hamas, has now reached its inevitable conclusion in the national suicide of the Palestinian people.

THE RISE OF HAMAS AND THE FALL OF PALESTINE.
End Game
by Yossi Klein Halevi
Only at TNR Online | Post date 01.26.06