Ved å trekke ut en symbolsk styrke på 13 offiserer signaliserer Norge at vi ikke vil ha noe med Irak å gjøre. Mon tro om frykt for å bli rammet av terror har spilt inn, slik at det er en gest for å minske risikoen? Det kan ikke utelukkes.

Norge vil i fremtiden antagelig vite enda mindre om hva som foregår i Irak. Ingen norske journalister reiser dit, og mediene er dårlig til å referere de som tør.

Offentligheten vet derfor lite om utviklingen, annet enn bildenes og nyhetenes grusomhet. De kommuniserer at vi får være glade vi er ute. Dette er USAs «mess». Eller?

De siste nyhetene om Zarqawis voksende styrke er høyst foruroligende. For to år siden var han en nobody. Nå har han flere tusen mann til rådighet, og medgangen øker antagelig tilstrømmingen. En effektiv mediegruppe sørger for å legge bilder av angrep ut på nettet i løpet av en time.

Det er opplest og vedtatt at Bush har gjort Irak til et laboratorium hvor jihadister klekkes ut. Tanken stanser der. Ubehagelige spørsmål feies unna. Som at Zarqawi hadde dukket opp i Irak før invasjonen. Han rømte til mullah Krekars gruppe Ansar al-Islam da amerikanerne styrtet Taliban-regimet. Afghanistan-invasjonen satte i gang spillet, fikk kulene til å rulle. Det tvang Al Qaida ut av sitt friområde. Noe ville skjedd uansett. Jihadistene ville ikke sittet med hendene i lommen. Hva vet vi ikke og vil aldri få vite. Men de hadde ikke avlyst Jihad!

Advarslene om at Zarqawi vil forflytte korstoget til Europa må tas seriøst. Vi har sagt det før: Skulle Zarqawi for alvor tilrive seg territoriell makt, og lykkes i å starte en borgerkrig, vil det få alvorlige følger, ikke bare for nabolandene. Hva akter europeerne å foreta seg? Skal de sitte og vente på at bombene springer?

President Talabani of Iraq, addressing the UN summit in New York, begged world leaders for help. «Today Iraq is facing one of the most brutal campaigns of terror at the hands of the forces of darkness,» he declared.
..
Al-Zarqawi’s threats carry more weight than ever. Only two years ago his group was a fringe organisation that attracted a handful of fanatic Islamic militants.

Today it is the richest, best organised, best armed and most powerful insurgent force in Iraq, with thousands of volunteers, including some from around the Middle East and beyond, prepared to fight and die for their cause. His slick propaganda department can record a suicide attack, release it within an hour on the internet and relay it into the homes of Muslim sympathisers around the world.

In the immediate future, senior US military sources are sure that al-Zarqawi will lead a lethal campaign to disrupt Iraq’s referendum on its new constitution scheduled for next month and continue the campaign against future elections, which he has branded a «heresy» against Islam.

The news is bad enough for Iraq, but experts fear that al-Zarqawi intends to spread his campaign across the Middle East, into Europe and even into America.

Jean-Charles Brisard, the author of Zarqawi: The New Face of al-Qaeda, said that last month’s failed rocket attacks by al-Zarqawi’s fighters against US warships docked off the Jordanian coast at Aqaba should serve as a warning to the region. «I believe that his fight will not stop in Iraq. There is intelligence that his people were travelling in Europe a few weeks ago.»

Al-Zarqawi’s dark forces riding high on a tide of blood
By Richard Beeston, Diplomatic Editor