Nobelkomiteen sier den ikke var klar over Fredsprisvinner Wangari Maathais uttalelser om at aids er en epidemi som bevisst er plantet for å utrydde svarte mennesker. Det er nesten ikke til å tro.

Aftenposten spurte igår samtlige medlemmer av komiteen om de kjente til de kontroversielle uttalelsene, og alle svarte benektende.

Det var først da overlege Stig S. Frøland skrev et debattinnlegg i Aftenposten at avisen tok tak i saken. Som han skriver: norsk presse har stort sett drevet servil klakørvirksomhet i denne saken. Med ett hederlig unntak: TV 2 hadde et innslag om Maathais konspirasjonsteorier allerede samme dag som hun fikk prisen. TV 2 viste bilder av aviser i Kenya som omtalte uttalelsene, men de andre mediene tidde denne siden ihjel. Kritikken omfatter også politikerne som ble spurt om hun var verdt prisen. Diskusjonen dreide seg bare om henns miljøvernarbeid og koblingen til fred, ikke hennes paranoide forestillinger. jfr. en fagmann som Stein Tønnesson som var gjenganger i debattsendingene.

Hva forteller det oss? Det sier noe om at Norge er utenforlandet som lever i en state of denial. Man skaper sin egen verden, og ønsker ikke å ta inn over seg det ubehagelige. Det går igjen på område etter område. Da en av landets fremst fagbokforfattere avslører dronning Maud trolig ble besvangeret med sæd fra sønnen til legen på klinikken hvor hun var innlagt, steg det et ramaskrik: dette er ikke viktig, dette ønsker vi ikke å vite noe om! Bomann Larsen ble anklaget for å grafse, og spekulere! Han ble beskyldt for svineri, samtidig som man omskrev de medisinske omstendigheter. Først i utenlandske aviser gikk man rett på sak og skrev om sæd. Dette minner om klassisk borgerlig avvergemekanisme: man vil ikke vite av det ubehagelige. Man blir sint på budbringeren. Politikere skyndte seg å forsikre at det ikke rokket ved monarkiet, som om opplysningene hadde tilbakevirkende kraft. Besvergelsene om at det ikke var viktig avslører heller en dypereliggende usikkerhet. Kåre Willoch sa for en gangs skyld det riktige: Sannheten er alltid å foretrekke.

Den panegyrisk dyrkingen av at TV-veteranen Erik Bye er død føyer seg inn i dette mønsteret. Diagnosen er virkelighetsflukt.

En ting er at Wangari Maathai får Sofieprisen, at Nobelkomiteen ikke greier å fange opp hennes vrangforestillinger om aids, tyder enten på særs slett forarbeid, eller et miljø hvor slik informasjon var uønsket. Hvor har Geir Lundestad vært?

Frøland nevner ikke Sør-Afrikas president Thabo Mbeki som har vært inne på noe av det samme: aids forårsakes ikke av virus, men av sosiale omstendigheter. Også her lå anklagen mot Vesten snublende nær. Maathai tar det noen skritt lenger: hun snakker om bevisst biologisk krigføring. Også til Dagsrevyen antydet hun dette, hun å få oppfølgingsspørsmål.

Frøland har helt rett i at dette ikke er et hvilketsomhelst tema, men en av de største helsepolitiske trusler mot Afrika. Spekulasjoner om opprinnelsen til aids verserte da viruset ble oppdaget og ble en epidemi. De er siden grundiget diskreditert, skriver Frøland. Desto merkeligere at de dukker opp i ny og mer ekstrem form.

Afrika er avhengig av nært samarbeid med Vesten for å bekjempe aids.

«Maathais uttalelser om adis skaper imidlertid hat og mistillit til Vesten og ødelegger derfor grunnlaget for et slikt samarbeid. I tillegg er disse uttalelsene klart rasistiske. Wangari Maathai har utvilsomt plantet en del trær. Hun har imidlertid også plantet hatets frø i mange afrikanske hjerter. En noe spesiell merittliste for en fredspriskandidat!»

Alle disse opplysningene er kjent for norske medier. Man velger likevel ikke å gjøre noe ut av dem. Akkurat som myndighetene har ventet halvannet år på å besvare en forespørsel fra Rwanda om å undersøke mulige krigsforbrytere på norsk jord. Eller den manglende oppfølgingen av utviklingen i Iran, etter prisen til Ebadi, etter Statoils engasjement, og før mullahene får atombomben!

Man merker en dyp uvilje mot å bli tilskitnet av virkeligheten, og velger fortielsen.