Kommentar

FN-konferansen om antisemittisme åpnet på mandag. Dette er første gang Diktatorenes Fagforening har vært villig til å diskutere dette problemet. Antakelig kunne organisasjonen ikke lenger ignorere de sterke anklagene om egne bidrag til oppblomstring av jødehat – vi snakker tross alt om en organisasjon som rutinemessig fordømmer Israel for handlinger som ignoreres fra andre medlemsland (de mest groteske eksemplene er mangelen på kritikk mot Brasil, Kina og Saudi-Arabia), som velger Libya til leder for Menneskerettighets-kommisjonen og Syria som leder av Sikkerhetsrådet, og som refser Israel for ikke å la palestinske ambulanser slippe gjennom veisperringer, men som lar sine egne UNWRA-ambulanser brukes til transport av terrorister og våpen.

Professor og ekspert på menneskerettighetsjus Anne Bayefsky holdt åpningstalen under konferansen. Talen gir en god, men naturligvis noe overflatisk oversikt over FNs aksept av antisemittismen i egne rekker. Bayefsky har i tillegg til UN Watch markert seg som den mest kjente overvåker av FNs dobbeltmoral og brudd på egne regler.

This meeting occurs at a point when the relationship between Jews and the United Nations is at an all-time low. The U.N. took root in the ashes of the Jewish people, and according to its charter was to flower on the strength of a commitment to tolerance and equality for all men and women and of nations large and small. Today, however, the U.N. provides a platform for those who cast the victims of the Nazis as the Nazi counterparts of the 21st century. The U.N. has become the leading global purveyor of anti-Semitism–intolerance and inequality against the Jewish people and its state.

Not only have many of the U.N. members most responsible for this state of affairs rendered their own countries Judenrein, they have succeeded in almost entirely expunging concern about Jew-hatred from the U.N. docket. From 1965, when anti-Semitism was deliberately excluded from a treaty on racial discrimination, to last fall, when a proposal for a General Assembly resolution on anti-Semitism was withdrawn after Ireland capitulated to Arab and Muslim opposition, mention of anti-Semitism has continually ground the wheels of U.N.-led multilateralism to a halt.

There has never been a U.N. resolution specifically on anti-Semitism or a single report to a U.N. body dedicated to discrimination against Jews, in contrast to annual resolutions and reports focusing on the defamation of Islam and discrimination against Muslims and Arabs. Instead there was Durban–the 2001 U.N. World Conference «Against Racism,» which was a breeding ground and global soapbox for anti-Semites. When it was over U.N. officials and member states turned the Durban Declaration into the centerpiece of the U.N.’s antiracism agenda–allowing Durban follow-up resolutions to become a continuing battlefield over U.N. concern with anti-Semitism.

Not atypical is the public dialogue in the U.N.’s top human rights body–the Commission on Human Rights–where this past April the Pakistani ambassador, speaking on behalf of the 56 members of the Organization of the Islamic Conference, unashamedly disputed that anti-Semitism was about Jews.

Kofi Annans tale under konferansen kan leses her.

Jeg kan ikke tenke meg at dette vil ha noen effekt i positiv retning. Demokratiene utgjør under halvparten av FNs medlemsland, og hva de autoritære regimene i Asia og Afrika mener om jøder generelt og Israel spesielt tør være kjent. Når det gjelder arbeidet for å fremme toleranse, fred og fordragelighet er FN like unyttig som Folkeforbundet. Organisasjonen har aldri vært i stand til å forhindre en væpnet konflikt, og har i flere tilfeller – Rwanda og Srebrenica er de verste tilfellene – bidratt til folkemord. UNSCAM-skandalen, den generelle korrupsjonen og de i Vest-Afrika stasjonerte FN-soldatenes seksuelle misbruk av småbarn i bytte mot mat tilfører ytterligere pletter på organisasjonens tilsmussede ytre. FN er ikke løsningen, men en del av problemet. Det er naivt å tro noe annet.