Jeg er en av dem som nylig har kommet til som leser av document.no. Så finnes det likevel selvstendige journalister der ute, med en, skal vi kalle det, demokratisk realisme …?

Det er nok ikke nytt at store deler av debatten i Norge er stakkarslig, «korrekt» og feig, problemet er heller at mens vi tidligere har hatt noen få lyspunkter i media og politikk, særlig siden den internasjonale situasjonen krevde orden i rekkene og en klar og kjølig tanke, er det nå fritt fram for alle våre svakheter. Og en ung og liten nasjon som Norge som streber etter å være noe annet og større enn det lille vi faktisk var, har rikelig med svakheter.
Lille Norge har tidligere vært på et spor både i internasjonal sikkerhetspolitikk, og innen modernisering og framskritt som gav oss stabilitet og retning – nå er dette borte. Etter 1989 og etter de store ideologiske, sosioøkonomiske og kulturelle endringene de siste årene er utfordringen vår langt større i selv å definere vår skjebne, identitet og retning. Hadde vi engasjert oss sterkere i Europa tidligere ville nok det bidratt positivt til Norges stabilitet og selvbilde i dag. Lurer på om dette nå likevel er for sent – selv om det alltid er riktig å ta del i sin samtid!
Selv Europa er som alle kan se i villrede over sin rolle og identitet. Det virker som om 1989 og denne ukas utvidelse av EU bringer mening og retning til de nye medlemslandene mens den kalde krigens slutt i Europa bringer forvirring, nevroser og strid blant de gamle EU-medlemmene. Det er altså ikke bare Sentral- og Øst-Europa som har sine traumer fra WW2 – den blodige undergangen av ett totalitært imperium og seieren til et annet, og de tragiske omstendighetene før og under – nei, vi har dem til fulle også i vest. EU, Nato, USA, Sovjetunionens trussel og den økonomiske veksten var god terapi for oss i 50 år. Nå er timen over. Og Europas traumer og nevroser blomstret straks opp under Balkan-krigene på 90-tallet. Nasjonalismens søte minner (både våre egne ’blodets hvisken’ og Karadizics syke drift), fredsbevegelsens selvutslettende død i skjønnhet, og den veltalende stormaktspolitikkens nihilisme var over oss som om ingen ting var lært. Vi var handlingslammet. Og i Midt-Østen heller Europas humanisme mer til relativismen enn den opplyste rasjonalismen. Appeasement er igjen som et spøkelse gjennom Europa, fra Karadzic til Hamas. Fredsbevegelsens relativisme, selvforrakt og naivisme får på nytt utfolde seg fra talkshows’ til Aftenpostens ledere – nå som på tredve-tallet.
Europa og da også Norge, vil alltid være et plaget og søvnløst folk. Våre små og store mistak og svik plager oss. Vi lengter etter det gode og rette, men ender opp med å sveve i en ensom bane rundt den totalitære trussel (fundamentalisme og terror) eller det relative, sort hull; EU sitter igjen med sin markedsplass og sitt kjøpmannskap (det er da noe) men uten stolthet og tro, og Norge med oljen desperat letende etter gode prosjekter som vi kan lette vår sjel med. Og det er Fredrik Skavlan som skal hjelpe oss å lete. Norges moralisme vil dessverre passe godt inn i EU selvhøytidelighet og godhetsretorikk. Vi får håpe på «New Europe».
Hadde vi bare vært skikkelige puritanere, tenker jeg av og til, slik som tantene på Vestlandet som strikket sokker for Afrika og aldri kastet en skalk. Eller bønder som hadde lest sin Duun og Garborg, og gnien forvaltet Norges interesser med jord under neglene. Eller bypatrisiatet som leste internasjonal presse for å se hvor handelsflåten trygt kunne seile og hvilke land vi burde holde oss inne med, mens de finansierte den lokale teaterforeningens oppsett av Hamlet. Nå sitter de alle og ser Skavland leke med verden. Vi har en borgerlig utenriksminister som ikke vil noe, en liten bondestand som er i lommene på landbruksorganisasjonene og noen gammelradikale fra Grunerløkka, og tantene? Vel, tantene er borte. I Vårt Land skriver reklameguru Ingebrigt Steen Jensen i spalten «Menn om mangt» (som er en drepende korrekt beskrivelse av innholdet), og TV2 skal lage reality-TV av et misjonærpar til Mali. «Hva tror vi på nå?» synger Odd Børresen.
Vi må ha den bredden og dybden i vår store politiske samtale som holder hykleriet i tømme og ikke bereder grunnen for at systematisk løgn og forvirring styrer vår politikk.
Særlig gjelder dette vis a vis Israel som nå dessverre systematisk demoniseres. Det er i dag blitt umulig å ta Israel i forsvar i selv den mest opplagte sak. Det sier mye. At jødene igjen kan bli ofret for Europas feighet og det som verre er, er nesten ikke til å tro.
Nesten like viktig er Norges mangel i disse tider til å se hvor våre nasjonale interesser virkelig ligger. (Og normalt burde Irak ikke være en prioritert oppgave for den norske forsvarsmakten, men i dagens situasjon burde vi vise ansvar der det alt for lite ansvar er). Er vi opptatt av Midt-Østen må vi ligge tett på USA, dvs ikke kaste seg på hylekoret men være en medspiller (her er noe å lære av Danmark). Hvilken retning Frankrike, Tyskland og UK vil ha på Midt-Østen vet faktisk ingen – ikke annet enn at det spriker. Og ikke minst hva vil de med Russland. Jeg fryser på ryggen over tanken på å investere norsk sikkerhet i Paris. Og hvem av disse passer norske interesser i nord-områdene? Det er tross alt der Norge har sine viktigste langsiktige sikkerhetsutfordringer. Alt tilsier at Norge mer enn de fleste må ha en sterk atlantisk allianse. EU og USA må ikke bli «de andre» for Norge – slik det nå er blitt, men to pilarer for norsk utenriks og sikkerhetspolitikk. Før kunne vi kanskje gi blaffen i EU så lenge vi hadde USA, men nå må vi balansere med dem begge om bord. Det krever mer innsikt, større forsiktighet. Mens det motsatte synes det vanlige.
Ironisk at jo mer uklar, vinglete, kontroversiell og faktisk irrelevant EUs utenrikspolitikk har blitt, jo mer er norsk venstreside og liberale sentrum interessert i EU. (Og norsk høyreside har jo ingen utenrikspolitikk).

Anders Ulstein