Hva er det som egentlig skjer i et land? Offisielle kanaler er fattige på dyperegående strøminger, hva folk virkelig føler. Til tross for profesjonell journalistutdaning.( Eller kanskje på grunn av den? Det er de vellykkede som blir journalister. Før kunne folk ha en mer variert bakgrunn. Les intervjuet med Roy Anderssson i Aftenposten søndag: Han hadde en tøff familiebakgrunn. Faren kom fra fattigkår og ble satt bort på en bondegård. Han ble alkoholiker, Roys bror narkoman. Roy er en mann som gjerne vil gjøre noe bra. Men journalisten får ham til å fremstå som litt tullete perfeksjonistisk og eksentrisk. Journalister i dag er enten politisk korrekte eller apolitiske, hvilket går over i hverandre.) Forfattere var et broket folkeferd. De deltar sjelden eller aldri mer. Hvor er det blitt av personlighetene?

Digresjon: Jeg har merket meg Roy Jacobsens interesse for sagaene. Hans siste «Frost» skal ha hentet inspirasjon herfra. Når du liker Njåls saga over alt, har du sans for det fundamentale. Men så ser jeg han sitter i Kringkastingsrådet, og der tok de på siste møte opp Team Anthonsen. Jacobsen har aldri sett noe så bra på TV! Han sitter åndeløs.

Team Anthonsen og deres fekale, infantile sekreter og kjertler står meg fjernt. Det minner meg om hva Nidra Poller sier om franske medier, at i stedet for å opplyse, røske opp, så pakker de hver dag inn franskmennene i en behagelig drøm.

Every morning, instead of waking people up, the press tucks them in. France has become a nation of sleepwalkers.

Hvem er Nidra Poller? Hun er amerikaner. Dro til Frankrike i 1972. Det begynner å bli noen år siden. Hun har oppdratt tre barn, og allerede fått barnebarn. Nidra er romanforfatter og oversetter. Hun elsker fransk språk og kultur. Men hun har også et skarpt øye for politikk, hvilket er ganske uvanlig. Kan det ha noe å gjøre med at hun er jøde? Vant til å være obs på omgivelsene?

I Frankrike er det nok å være amerikaner for å reagere. Franskmenn har skapt seg en myte av det imperialistiske USA, som slett ikke er noen ny oppfinnelse, det er nok å minne om pocketbøker fra 70-tallet, som Claude Juliens «Det amerikanske imperium».

If only the accusations bandied about so mindlessly by the French talking heads were true: American imperialism, Washington’s insatiable drive for hegemony, the Yankee need to dominate the world, and all the rest, the whole stars-and-stripes version of the Protocols of the Elders of Zion. Just look at the American eagle spreading its wings, asserting its dominion: look at those sharp claws, that crafty eye, that hooked nose. If only it were true. Give me empire, my dear Yanks. Come over here and colonize this place so that I can put my suitcases back on top of the closet, keep my swishes and furbelows, my fanfreluches and baubles, my adopted family jewels and Continental airs, and live to a ripe old age here in the center of Paris, in the middle of nowhere.

Men Poller er også jøde og det gjør forholdene i Frankrike mer påtrengende. Jøder er ikke lenger trygge i gatene, i synagogen eller på skolene. En jøde ble for en drøy måned siden drept på bestialsk vis. Det blir forbigått, også av jøder. Det er for vanskelig å ta inn over seg. Sjefrabbineren har bedt jøder bære baseballcap over kippaene.

Sirkelen er sluttet for Poller. Hennes besteforeldre forlot Sentral-Europa før 1. verdenskrig, og dro til USA. De kom seg ut i tide. Nå forstår hun hvorfor så mange ble i Europa og ikke kunne dra.

I’m being treated to a poignant lesson in European and Jewish history. The 30’s: why did they stay? Why didn’t they run for their lives? Couldn’t they see what was happening? I see before me a vivid demonstration of the deep roots we dig to make our lives bloom, the intricate biology of a human life, irrigated with the lifeblood of a community, inextricably connected to a society, born of life to give life to keep life alive. Leaving is not packing up and tipping your hat goodbye. It is tearing live flesh out of a living matrix.

I am, or was, the first American-born generation in a family that fled Europe before World War I: a lesson in the wisdom of leaving before it is too late. Now I am the first stage in the story of a three-generation «French» family. Why don’t people just pick up and go while they still can? It’s always the same. There is an ailing grandmother, a son in medical school, a daughter who just got married, a business too good to throw away and not good enough to sell. There are in-laws and obligations and unfinished business and . . . hope. Hope that it will all blow over. That people will come to their senses, reason win out, normal life resume. And so, blinded by hope, people minimize danger and cling to an imagined stability.

Betrayed by Europe: An Expatriate’s Lament

Nidra Poller

Poller vet hverken ut eller inn. Hun er fremmedgjort overfor det hun en gang elsket:

For me, the monuments are crumbling. The glistening golden dome of Les Invalides. The châteaux and the triumphal arches, the obelisks, the bux om fountains, the wrought-iron balconies, the slightly tipsy 18th-century apartment buildings, the rivers winding through those darling towns and cities. How can so much beauty cover such deep cowardice? I lash myself to the mast and close my senses to the sirens, while my heart rings with pride for «the land of the free and the home of the brave.»

Dette er ikke bare godt beskrevet. Det er noe ubehagelig velkjent. Visse drag passer også på Norge. Det Nial Ferguson beskrev som «senescens», at Europa eldes, går inn i en solnedgang. Dette har dog vært spådd flere ganger, fra Toynbee til Houston Stewart Chamberlain, som inspirerte en viss mann.

Likevel. Er det noe i det? Globaliseringen, outsourcing, grådigheten i næringslivet, hodeløs privatisering, og tilstrømningen av innvandrere med en helt annen kultur og religion, og mangelen på rettesnorer. En uoversiktlighet helt ned i våre private liv.

Men det forekommer nesten ikke at kulturpersonligheter tar en gammeldags kulturdebatt og spør: Hvem er vi, hvem er vi blitt, og hvor går vi? Det må da være Andreas Skartveit eller Nina Karin Monsen, og man hører samtidig latteren fra galleriet.

Nidra Poller har godt gehør. Hennes dilemma angår også oss. Jeg tror Dagbladets Vibeke Knoop Rachlin også vil forstå hva hun snakker om, og ville kunnet formidle noe av det uhåndgripelige. Hvis hun fikk lov.

Nidra Poller is at work on a book, Notes from a Simple Citizen, chronicling events from 2000 through 2003; excerpts have been published in French in l’Arche and in English at National Review Online. This is her first appearance in COMMENTARY.

Takk til Winds of Change for tipset.