Kommentar

David Brooks har en levende beskrivelse av forskjellen på internasjonale konferanser og virkeligheten der ute. I dette tilfelle Irak. Brooks dekket på 90-tallet NATO, hvilket betød endeløse konferanser og toppmøter med VIPs. Det falt mange store ord. Hadde de noen påvirkningskraft? Brooks fant etterhvert ut at det hadde de ikke.

There were disquisitions on multipolarity, subsidiarity and post-nation-state sovereignty. I recall a long debate on whether the post-cold-war United States would face east or west, as if we were phototropic

But even as we were ratiocinating in those palaces, the Russians were tossing out Gorbachev, the Ukrainians were breaking away from Russia and the Serbs were massacring their neighbors.

Far from mastering events, the poor souls who attended summits found history moving in unfathomable directions. Their careful negotiations over a new global architecture often had nothing to do with reality. The economic-reform plans they proposed for Russia had nothing to do with a country that was being taken over by mafioso. I recall the dispiriting moment — at a stately manor in Oxfordshire, I believe — when I realized I didn’t really believe in foreign policy. Most problems are domestic policy to the people who matter most.

Alle som har vært i nærheten av slike konferanser vet hva han snakker om. Det gjelder også terror-konferansen i New York, er jeg redd. Ressursene som brukes står ikke i forhold til resultatet.

Brooks tenker på disse to virkeligehtene foran Bush tale til FN om Irak. Det er noe av den samme uvirkeligheten over Sikkerhetsrådets behandling. I Europa fremstilles det som om en resolusjon i S-rådet kan løse alle problemer. Slik er det ikke. Men noen tror åpenbart det, som Frankrikes utenriksminster D. Villepin som nylig skrev en artikkel om at det man nå trengte var en internasjonal konferanse om Irak!

It’s time to acknowledge that the reconstruction of Iraq is too important to be left to the foreign policy types, who are trained to think too abstractly to grapple with the problems that matter.

Caught in the Iraqi Dramatics