Kommentar

Hvorfor Asia blir viktigere og viktigere

Jeg har en bestemt oppfatning av at Asia vil oppta vår oppmerksomhet i stadig større grad. Ikke bare fordi det bor mange mennesker der, men fordi det økonomiske tyngdepunktet forskyves dit. Vi hører hele tiden om veksten i Kina, men også India vokser med 7 prosent årlig. Og som det ble sagt i TV-debatt på BBC: når EU vokser med bare 2-2,5 prosent er det bare et spørsmål om tid før India går forbi. Det skjer visstnok rundt 2020.

Luke Harding har vært fire år som Guardians India-korrespondent. Hans avskjedsartikkel er ikke lystelig lesning: Heart of darkness

As a young backpacker Luke Harding found India charming and eccentric. Fifteen years later he returned as the Guardian’s correspondent. Now, after finishing his time there, he recalls how one terrible incident of sectarian violence in Gujarat brought his love affair with the country to an end

Det som forvandlet Hardings fascinasjon til dread, er opptøyene i februar i fjor i Gujarat: Først ble hindupilgrimer drept på et tog, og så gikk hinduene amok. Det er ikke noe så forferdelig som disse eksplosive voldsutbruddene. Og politiet står og ser på, oppgitte, resignerte, eller med stilltiende samtykke. Jeg husker filmsekvensen av en gutt som hadde sett søsken og mor bli kastet levende inn i flammene. Han hadde mistet språket og satt bare og så rett frem. Nå var han og faren alene. Alle disse famliene er dessuten ruinert hvis de overlever.

Det slår en at det er en kolonial overlegenhet og si at slik har det alltid vært der, eller: det er så mange mennsker. De føler og tenker akkurat som vi gjør. Motsetningene mellom muslimer og hinduer er noe av det potensielt mest voldelige man kan tenke seg.

It would, perhaps, be an exaggeration to say that the worsening Hindu-Muslim divide in India threatens to tear the country apart, but certainly relations between the country’s two major communities are as bad as they have ever been. Indian Muslims are now in the unenviable position of being cast as fifth columnists for Pakistan, India’s Muslim neighbour and – for most of the time – its enemy. Nehru’s India appears to be dead. Islamic extremists inside India, meanwhile, are taking their own form of bloody revenge – killing more than 50 people, for example, last month in two gruesome car bombings in Bombay.

Når man sammenligner fundamentalismen i Pakistan med hindunasjonalismen, er det grunn til bekymring:

Mahatma Gandhi still appeared on India’s banknotes, of course. But nobody seemed to talk about him any more, and his vision of an inclusive India was under threat from something darker and arguably fascist. Driving last year around Ahmedabad, in Gandhi’s home state, I found a group of Hindu men standing jubilantly around the ruins of a small brick tomb. They had just demolished it. The tomb had belonged to Vali Gujarati – Muslim India’s answer to Geoffrey Chaucer, and the grandfather of Urdu poetry. In its place, the Hindu youths had erected a tiny petal-strewn shrine to the Hindu monkey god, Hanuman. «We have broken the mosque and made a temple,» one of them, Mahesh Patel, told me. What should be done with India’s Muslims, I wondered? «They should not live in India. They should go and live in Pakistan,» he told me. This is clearly a tricky proposition: India has 140 million Muslims, out of a population of more than a billion. It is, paradoxically, the world’s second-largest Muslim country after Indonesia. The Muslims I talked to during the Gujarat riots pointed out that they were Indian. They said that they didn’t want to go anywhere.

Thorbjørn Færøvik driver et viktig opplysningsarbeid om denne del av verden. Ellers går det mest i reisetips. Legg merke til det. Avisene tror ikke folk er så opptatt av politikk lenger. Harding tipser om en bok av Mark Tully: India in Slow Motion.
Selv har jeg oppdaget Christina Lamb, tidligere journalist i Financial Times, som har fått priser for sine bøker om Pakistan. Men de er dessverre utsolgt.

Les også

-
-
-
-
-