Messingblåserne er ikke min favorittgruppe blant instrumentene, men det er noe med barokkens bruk av dem som jeg alltid synes lyder bra. Johann Melchior Molters sonata grossa for tre trompeter, to oboer, strykere og basso continuo er intet unntak, og spilles for oss av Capella Istropolitana.
Les mer»En kan minnes de deporterte og myrdede på mange vis. I Interlude gjør vi det med musikk. Bente Kahans norske mor overlevde krigen som flyktning i Sverige, og hennes rumenske far overlevde Auschwitz og andre konsentrasjonsleire med nød og neppe. Bentes plate Jiddischkeit fra 1992 er så vidt jeg vet den første norske innspilling av […]
Les mer»Her er en virkelig interessant tolkning av Brahms’ opus 11 i D-dur. Partituret er tettskrevet, som alltid hos vår kjære Johannes, men Frans Brüggen og det nederlandske kringkastingsorkestret tilfører en forfriskende letthet.
Les mer»Jeg har vært i Bergen en tur og blant annet sett den utvidede Astrup-utstillingen på KODE (anbefales!). Da blir det selvsagt musikk som passer til den begivenheten, i dobbelt betydning, levert av Håkon Austbø.
Les mer»Hermann Prey synger en av Schuberts mange ubeskrivelig vakre og bevegende lieder med Karl Engel ved klaveret.
Les mer»Jacques Offenbach skrev ingen egen kvintett, men et arrangement av Fugle-arien fra Hoffmanns eventyr er et fint plaster på såret. Vi hører den amerikanske Borealis Wind Quintet.
Les mer»Jeg kan høre Jan Johansson hver dag uten å bli lei. Særlig er jeg glad i platen Jazz på svenska fra 1964, der dette geniet har gitt svenske folkeviser et mer moderne uttrykk og gjort dem om mulig enda mer melankolske. Det skader heller ikke at han har med seg et annet geni, Georg Riedel, […]
Les mer»Høsten har ennå ikke gått over i vinter, så det passer seg ennå å høre Marianne Beate Kielland synge Olav Kiellands (de to er ikke i slekt) melodi med tekst av Per Sivle.
Les mer»Det er 200 år siden Andreas Jakob Romberg døde. Han har vært gjest i Interlude tidligere, men da i kammermusikalsk form. Nå møter vi symfonikeren Romberg, med symfonien i C-dur, op. 51, der de tyrkisk-inspirerte partiene er fremtredende, men naturligvis i litt mindre elegant form enn hos Mozart og Beethoven.
Les mer»Zoltan Kodalys sonate for solocello ble skrevet i 1915, men ble ikke urfremført før etter verdenskrigens slutt. Komponisten selv mente Janos Starkers versjon var fullkommen, men jeg liker bedre denne tolkningen av Jakob Koranyi.
Les mer»
