Den tidligere israelske diplomaten Yehoshua Amishav beskriver i en kronikk i Haaretz hvordan minnet om Holocaust ikke tillates brukt av jøder eller individer med sympati for Israel, kun av Israels kritikere. Dette er kjent stoff. Hvem som helst har lov til å mene at «det israelerne gjør mot palestinerne er det samme som Hitler gjorde mot jødene» og at «Vestbredden og Gaza tilsvarer Warszawa-ghettoen», men det finnes ikke mye forståelse for at israelske jøder nettopp på grunn av historiske begivenheter har rett til å reagere negativt på den popularitet som Zions Vises Protokoller og Mein Kampf nyter i Jordan, Egypt, Syria, Saudi-Arabia og i de palestinske områdene.

Som Amishav skriver: de av Israel-kritikerne som bryter grensen for anstendighet på denne måten gjør det ikke fordi de ikke kjenner historien, de gjør det nettopp på grunn av historien. Ethvert barn vet av Gaza ikke er det samme som Auschwitz. Bevisst feilaktig og ondskapsfull bruk av historiske hendelser har primært til hensikt å lette europeernes skyldfølelse etter Holocaust.

Misbruk av Holocaust er kjent også i Norge. Både Lars Sigurd Sunnanå og Kari-Grete Alstad fra NRK har uttalt at jøder spiller på Holocaust for å skaffe sympati for Israel. Jeg lurer virkelig på hvem de sikter til. Jeg har aldri, og jeg mener aldri, opplevd at en norsk jøde har referert til Holocaust (eller Shoah, den jødiske betegnelsen) for å begrunne sin støtte til – eller for den saks skyld kritikk mot – Israel.