Avkristning er et kjent ord. Det har vært beskrivelsen på en langsom prosess mot sekularisme. Men det har også blitt brukt om en mer aktiv og villet politikk fra politiske myndigheter. Nå ser denne aktive demonteringen av den kristne kulturarven ut til å ta en ny og alvorlig vending.

Kirkeminister Rigmor Aaserud har sendt ut på høring forslag til ny Gravferdslov: den fjerner ordet kirkegård, både i navnet og gavnet. Nå skal det hete gravlund, og den skal være nøytral. Kirken får følgelig heller ikke lov å begrave sine døde i vigslet jord.

Det den rødgrønne regjeringen i realiteten gjør er å kutte båndet mellom kirken og folket. Jeg forstår ikke hvordan Den norske Kirke i det hele tatt kan gå med på noe slikt. Jeg forstår heller ikke at Stortinget kan gå med på å detronisere ikke bare Kirken, men den levende kirken som er de troende, på denne måten.

Neste skritt må være å fjerne kristne referanser og tegn fra de nasjonale symbolene. Det følger logisk.

Nå ser vi hva den nye statskirkeordningen betyr i praksis: ikke bare en likestilling mellom trossamfunnene, slik man offisielt ynder å fremstille det som. Men en aktiv rasering av den kristne kulturarven, som faktisk er det samme som å angripe norsk historie.

Denne tradisjonen er levende hver eneste dag når mennesker bæres til dåpen og graven. Det er det mest konkrete og håndfaste uttrykk for at vi er en kristen nasjon. Til tross for den antikristne propagandaen: tallene viser at dette betyr noe for folk. Ved inngangen og utgangen på livet ønsker vi å stå under kirkehvelvet.

Når Rigmor Aaserud ønsker å fjerne kirkegårdsnavnet er det ikke bare en skjønnsmessig endring. Det er å skjære i levende vev, i folks åndelige liv, i bekreftelsen av slekters gang, som i Norge for 80 prosents vedkommende fortsatt skjer i kirken.

Utad presenterer man det som et fremskritt, at alle trossamfunn likestilles. Men i realiteten er det et angrep på alle for hvem kirkelige ritualer betyr noe, helt ned til vigslet jord.

Endestasjonen

Det er det det er snakk om: endestasjonen. Å få lov til å hvile i vigslet jord. At en regjering ikke forstår noe så grunnleggende, vitner enten om at man ikke har kjennskap til at livet over det ganske land fremdeles leves slik det har vært gjort i 1000 år, eller: bak moderniseringen skjuler det seg en fiendtlighet mot alt som smaker av kristendom.

Jeg tror mest på det siste. Det er ikke mulig å fremme en slik lov i vanvare.

Vårt Land hadde en helsides presentasjon lørdag: Farvel til kirkegårdene av Per Anders Hoel, som beklageligvis ikke ble lagt ut på nett.

Essenssen:

Offentlige gravplasser skal hete gravlund, og ikke «kirkegård».

Det er «ikke rimelig» at gravlunder lenger skal knyttes til kirker.

Kirkelig vigsling fjernes. Alle livssynssamfunn gis i stedet rett til «seremoni».

Kommunale fellesråd må betale for muslimske graver i nabokommuner om de ikke selv tilrettelegger slike.

At gravlunder ikke lenger skal knyttes til kirker er et brudd med noe innlysende og helt fundamentalt: hvis kirken skal fratas kirkegårdene og vigslet jord, hva blir da igjen?

Forslaget er så ekstremt at det kan minne om sovjetstatens knekting av den russisk-ortodokse kirke. Bolsjevikene gikk også administrativt frem, og nektet kirken det ene etter det andre.

«Språklig arv fra det kristne enhetssamfunnet»

Hvor ideologisk denne loven er vises av språket. Dagens ordning, der kirkegårder og kirker er uløselig forbundet, omtales som «språklig arv fra det kristne enhetssamfunnet». Her har vi den antirasistiske bolsjevismen overført på trossamfunn: Norge har vært så homogent, altfor homogent. Det har ikke vært sunt. Nå har vi heldigvis blitt et heterogent samfunn, både kulturelt og religiøst. Det må feires ved å rasere kirken.

Det minner om kollektiviseringen av det sovjetiske landbruket: man feiret den nye tid ved å deportere og ta livet av den mest produktive del av bøndene. De ble kalt kulaker, og var moralsk fordervet. Det var historien som hadde gjort dem passé. Bolsjevikene utførte bare historisk renovasjonsarbeid.

Det samme gjør dagens rødgrønne regjering: det kristne enhetssamfunnet var dødsdømt, og tilhører historiens skraphaug. Nå er vi blitt multikulturelle og mer fremskredne.

Men historien viser at folk bryr seg om sine døde. Kan det være at regjeringen har forregnet seg?

I fremtiden skal det herske mer likhet

Forandringene skjer så fort at vi er blitt immune mot ord-diareen vi utsettes for. Likhet er et honnørord som gjentas i alle sammenhenger. Vi har hørt det så mye at vi nikker automatisk. Men er det ikke litt merkelig at man fremhever og vil fremtvinge likhet når det vi ser er mer og mer er ulikhet og forskjeller? Det er som man ikke vil eller kan godta ulikhetene, og må fremtvinge likhet, på den norske kulturens bekostning.

Det er den eneste måten man kan få til likhet på, og den nye Gravferdsloven er et skremmende eksempel.

Det nye fremtidsbildet for Norge er ikke lenger kommunen som lokaliserer den nye gravlunden i tett nærhet til bygdas kirke. I fremtiden skal det herske mer likhet.

Likhet og nøytralitet. Et tredje ord er respekt.

Bare navnet på departementet som produserer denne svadaen, sier sitt:

Fornyelses-, administrasjons og kirkedepartementet vektlegger det de kaller den nye «fanebestemmelsen» i Gravferdsloven. Det er en overordnet paragraf der det heter at «Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.»

Derfor må båndet mellom kirke og begravelser i vigslet jord kuttes: det kalles «nøytral tilrettelegging».

Noe av det samme kaudervelske språket sto Quisling for med sin «nyordning». Rigmor Aaserud driver en tilsvarende nyordning av dagens samfunn, også den radikal, og ingen sier et knyst. Riktignok vier Vårt Land det en hel side, men det er ingen trumpetstøt. Man ringer ikke med kirkeklokkene eller tenner vardene. Vi er kommet så langt på etterskudd, at man kvier seg for å innrømme rekkevidden av det som foregår.

Et fjerde sentralt ord i nytalen er «støtende», dvs krenkende.

At kristne hviler i vigslet jord er krenkende for andre! En utrolig tanke. Selv i døden krenker de kristne muslimene!

Regjeringen vil fjerne Gravferdslovens hjemmel til å vigsle gravlunden.

– Det kan oppleves støtende for mennesker som tilhører andre religioner – og muligens også livssynssamfunn å bli tilvist grav på et slikt område, skriver departementet.

Alle skal hvile i nøytral jord, løsrevet fra kirken, og forrette etter sine egne ritualer. Men heller ikke de må være støtende for andre. Hva er det da man tenker på? Hvem er det som kan bli krenket? Det hadde det vært spennende å få noen eksempler på.

– Høytideligheten må ikke utformes eller gjennomføres slik at den forhånder eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt, heter det.

Men det er én gruppe man har spesielt omsorg for:

For regjeringen har det vært et sentralt spørsmål å sikre spesielt til rettelagte graver for muslimer.

– Dette henger sammen med at muslimers graver bør være orientert mot Mekka, påpeker Fornyelsesdepartementet.

De kommunen som ikke sørger for å stille spesielle muslimske gravplasser til disposisjon må betale for begravelsen til de respektive muslimene i andre kommuner. Det er det kirkelige fellesråd i hjemkommunene som må betale!

Det femte sentrale ordet i nytalen og nyordningen er dialog. Det er et kjerneord, også i tilretteleggelsen av de dødes siste ferd.

For å sikre likestillingen av livssyn foreslås det innført en plikt til årlig drøftelsesmøte mellom ros- og livssynssamfunn. Sammen skal de drøfte hvordan religiøse behov ved gravferd kan ivaretas.

Vi ser at det nye Norge iscenesetter våre liv fra vugge til grav. Men også i graven skal det nå likestilles.

Det er avslørende, for avslutningen på livet er sluttstrek i enhver religion. At regjeringen også går løs på dette ritualet, sier noe om galskapen i det flerkulturelle prosjektet. Den kjenner ingen grenser. Heller ikke døden.

Høring – endringer i gravferdslov og kirkelov

Lovforslaget ligger fritt tilgjengelig på nett med høringsfrist 15. september