av Fiamma Nirenstein

Det er virkelig sjokkerende, som Ban Ki Moon sa, i likhet med de forargede regjeringene som kalte ambassadøren inn på teppet: Tyrkia, Sverige, Hellas, Jordan. Å ja, det er et sjokk, som også Hillary Clinton og Tony Blair uttalte. Det er grusomt, som EUs utenriksminister sa, altså lady Ashton…

Det er en skandale, men det er ikke stridshandlingene jeg tenker på, som dessverre endte med ni døde, mellom de bevæpnede aktivistene ombord på skipet Marmara og de israelske styrkene som forsøkte å lede konvoien med last og uidentifiserte personer til Ashdod for å unngå at Hamas fikk midler til disposisjon for å fortsette å skyte raketter inn på israelsk territorium helt til Tel Aviv.

Nei, den største skandalen, det virkelig grusomme er intensiteten og hastverket med hvilke man fra vegg til vegg i alle salongene verden over vaiet det anti-israelske flagget uten å bry seg det minste om sannheten, idet man gav blaffen i videoopptakene hvor man ser hvordan soldatene som kom ombord for å inspisere konvoien ble angrepet med stokkeslag, knivstikk, improviserte bomber og skudd. Clinton og Ashton bryr seg hverken om den dokumenterte aggressiviteten eller de erklærte intensjonene om selvmordsterrorisme fra de Hamas-sympatiserende organisasjonene ombord på Marmara. Heller ikke den internasjonale situasjonen er blitt tatt i betraktning, med Tyrkias forbindelser til Iran, som leverer våpen til et Hamas som er stadig mer oppsatt på å finne en plass i den radikale islamismens sol.

Skandalen som vi fornemmer er den mangelen på moral, integritet og sivilisert adferd som er lagt for dagen over hele verden, hvor man straks erklærte Israel som en kriminell stat, det være seg FNs sikkerhetsråd, menneskerettighetskommisjonen eller en rekke land som fordømte Israel. Det som i sannhet er en skandale av kolossale dimensjoner, er bølgen av hat fra de ledende klassene i Europa og USA, fra de store mediene, fra den internasjonale pressen med identiske helsides overskrifter med reservasjonsløst fordømmende innhold; likeledes akademikernes selvtilfredse hat, eller protestbevegelsenes studenter: Et brennbart materiale som bare ventet på at noen strøk av fyrstikken, for deretter å flamme opp og siden gjøre noe så usselt som å true jødene i Romas ghetto.

Det er ikke rett at alle ignorerer nyheten om at en amerikansk drone har drept Al Qaeda-hovedmannen Mustafa Abu al Yazid samt hans kone og tre barn, samtidig som Hillary Clinton og hennes regjering overlater Israel til seg selv som om det ikke var en alliert. I forbindelse med denne episoden og mange andre lignende sådanne har vi ikke hørt at sikkerhetsrådet eller menneskerettighetskommisjonen har holdt noe møte i all hast. I Nord-Irak samt sør og øst i Anatolia har tyrkerne drept noe sånt som 32.000 kurdere. Hvor er sjokket? I Darfur snakker man om 300.000 døde og 2 millioner hjemløse. Jaha? Og hva så? På Sri Lanka, nettopp mens Israel stanset utskytingen av raketter mot sin sivilbefolkning, ble det drept 6.500 sivile på to måneder. Hva angår Kina uttalte FNs høykommisær, som har fordømt Israel 27 av totalt 33 ganger, i forbindelse med den voldelige undertrykkelsen av uigurene i Urumqi at den hadde avstedkommet «et usedvanlig høyt antall drepte i løpet av mindre enn en dags demonstrasjoner». Det ser ikke ut som om Kina er gjenstand for granskning, noe Iran heller ikke er for det store antall hengninger, forfølgelser, drap.

Når det gjelder Israel konstruerer derimot den moraliserende besettelsen en myte hvor Israels manglende rett til eksistens er en av bestanddelene. Løgnene er grenseløse: Jødene, sa Arafat for siden å høre det gjentatt hele tiden, har aldri vært i Jerusalem, det fantes aldri noe tempel. Eller en skrekkelig løgn som bidrar til den delegitimeringen som man nærer på grunn av Israels påståtte grusomhet: Israel drepte med vilje guttebarnet Mohammed Al Dura, som derimot sannsynligvis døde for en palestinsk kule under en skuddveksling. Israel skal ha gjort seg skyldig i en massakre i Jenin, hvor det derimot viste seg at antall døde var omtrent det samme på begge sider, i en kamp hvor palestinerne var svært godt forberedt. Så har man Durban-konferansene i 2001 og siden konferansen i 2009, hvor det internasjonale koret sang om «apartheidstaten» Israel, en løgn som gjentas uavlatelig. Haag-domstolens kjennelse i 2003 vedrørende sikkerhetsgjerdet, samt Goldstone-rapporten mot Israel i 2009, har simpelthen forbudt Israel å forsvare seg.

Hvorfor skulle landet forsvare seg, gitt at det ikke har rett til å eksistere? De europeiske elitene gjentar på forskjellige vis dette dårlige omen, som dessverre også var å finne hos en skribent som Alessandro Piperno i Corriere della Sera, et uttrykk for nihilisme som har Ahmadinejads råskap som bakteppe. Men Israel har det helt utmerket, hvilket kommer til uttrykk gjennom landets store skribenter, den blomstrende økonomien, legevitenskapen, musikken, filmen, og de offervillige unge som takler det vanskelige livet i kontrasten mellom krigen og kjærligheten til livet. La oss oppe i alt dette være stolte av at Italia i FN stemte mot kravet om granskning av den israelske operasjonen.

—

Fra Il giornale, 3. juni 2010. Fiamma Nirenstein er en italiensk politiker og skribent, som tidligere var Midtøsten-korrespondent for La Stampa.

av Fiamma Nirenstein

Det er virkelig sjokkerende, som Ban Ki Moon sa, i likhet med de forargede regjeringene som kalte ambassadøren inn på teppet: Tyrkia, Sverige, Hellas, Jordan. Å ja, det er et sjokk, som også Hillary Clinton og Tony Blair uttalte. Det er grusomt, som EUs utenriksminister sa, altså lady Ashton…

Det er en skandale, men det er ikke stridshandlingene jeg tenker på, som dessverre endte med ni døde, mellom de bevæpnede aktivistene ombord på skipet Marmara og de israelske styrkene som forsøkte å lede konvoien med last og uidentifiserte personer til Ashdod for å unngå at Hamas fikk midler til disposisjon for å fortsette å skyte raketter inn på israelsk territorium helt til Tel Aviv.

Nei, den største skandalen, det virkelig grusomme er intensiteten og hastverket med hvilke man fra vegg til vegg i alle salongene verden over vaiet det anti-israelske flagget uten å bry seg det minste om sannheten, idet man gav blaffen i videoopptakene hvor man ser hvordan soldatene som kom ombord for å inspisere konvoien ble angrepet med stokkeslag, knivstikk, improviserte bomber og skudd. Clinton og Ashton bryr seg hverken om den dokumenterte aggressiviteten eller de erklærte intensjonene om selvmordsterrorisme fra de Hamas-sympatiserende organisasjonene ombord på Marmara. Heller ikke den internasjonale situasjonen er blitt tatt i betraktning, med Tyrkias forbindelser til Iran, som leverer våpen til et Hamas som er stadig mer oppsatt på å finne en plass i den radikale islamismens sol.

Skandalen som vi fornemmer er den mangelen på moral, integritet og sivilisert adferd som er lagt for dagen over hele verden, hvor man straks erklærte Israel som en kriminell stat, det være seg FNs sikkerhetsråd, menneskerettighetskommisjonen eller en rekke land som fordømte Israel. Det som i sannhet er en skandale av kolossale dimensjoner, er bølgen av hat fra de ledende klassene i Europa og USA, fra de store mediene, fra den internasjonale pressen med identiske helsides overskrifter med reservasjonsløst fordømmende innhold; likeledes akademikernes selvtilfredse hat, eller protestbevegelsenes studenter: Et brennbart materiale som bare ventet på at noen strøk av fyrstikken, for deretter å flamme opp og siden gjøre noe så usselt som å true jødene i Romas ghetto.

Det er ikke rett at alle ignorerer nyheten om at en amerikansk drone har drept Al Qaeda-hovedmannen Mustafa Abu al Yazid samt hans kone og tre barn, samtidig som Hillary Clinton og hennes regjering overlater Israel til seg selv som om det ikke var en alliert. I forbindelse med denne episoden og mange andre lignende sådanne har vi ikke hørt at sikkerhetsrådet eller menneskerettighetskommisjonen har holdt noe møte i all hast. I Nord-Irak samt sør og øst i Anatolia har tyrkerne drept noe sånt som 32.000 kurdere. Hvor er sjokket? I Darfur snakker man om 300.000 døde og 2 millioner hjemløse. Jaha? Og hva så? På Sri Lanka, nettopp mens Israel stanset utskytingen av raketter mot sin sivilbefolkning, ble det drept 6.500 sivile på to måneder. Hva angår Kina uttalte FNs høykommisær, som har fordømt Israel 27 av totalt 33 ganger, i forbindelse med den voldelige undertrykkelsen av uigurene i Urumqi at den hadde avstedkommet «et usedvanlig høyt antall drepte i løpet av mindre enn en dags demonstrasjoner». Det ser ikke ut som om Kina er gjenstand for granskning, noe Iran heller ikke er for det store antall hengninger, forfølgelser, drap.

Når det gjelder Israel konstruerer derimot den moraliserende besettelsen en myte hvor Israels manglende rett til eksistens er en av bestanddelene. Løgnene er grenseløse: Jødene, sa Arafat for siden å høre det gjentatt hele tiden, har aldri vært i Jerusalem, det fantes aldri noe tempel. Eller en skrekkelig løgn som bidrar til den delegitimeringen som man nærer på grunn av Israels påståtte grusomhet: Israel drepte med vilje guttebarnet Mohammed Al Dura, som derimot sannsynligvis døde for en palestinsk kule under en skuddveksling. Israel skal ha gjort seg skyldig i en massakre i Jenin, hvor det derimot viste seg at antall døde var omtrent det samme på begge sider, i en kamp hvor palestinerne var svært godt forberedt. Så har man Durban-konferansene i 2001 og siden konferansen i 2009, hvor det internasjonale koret sang om «apartheidstaten» Israel, en løgn som gjentas uavlatelig. Haag-domstolens kjennelse i 2003 vedrørende sikkerhetsgjerdet, samt Goldstone-rapporten mot Israel i 2009, har simpelthen forbudt Israel å forsvare seg.

Hvorfor skulle landet forsvare seg, gitt at det ikke har rett til å eksistere? De europeiske elitene gjentar på forskjellige vis dette dårlige omen, som dessverre også var å finne hos en skribent som Alessandro Piperno i Corriere della Sera, et uttrykk for nihilisme som har Ahmadinejads råskap som bakteppe. Men Israel har det helt utmerket, hvilket kommer til uttrykk gjennom landets store skribenter, den blomstrende økonomien, legevitenskapen, musikken, filmen, og de offervillige unge som takler det vanskelige livet i kontrasten mellom krigen og kjærligheten til livet. La oss oppe i alt dette være stolte av at Italia i FN stemte mot kravet om granskning av den israelske operasjonen.

—

Fra Il giornale, 3. juni 2010. Fiamma Nirenstein er en italiensk politiker og skribent, som tidligere var Midtøsten-korrespondent for La Stampa.