I en nylig kommenter til den pågående økonomiske krisen i Corriere della Sera, kommer professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bologna Angelo Panebianco med noe som nærmest må kalles en skandaløs tese: Gjeldstyngede og med knapphet på ressurser som de fleste europeiske statene vil forbli i lang tid, risikerer et av ofrene å bli sosialismen.

En av de viktigste politiske ideologier i nyere tid risikerer altså å havne på historiens skraphaug, i alle sine former. Dette fordi sosialistiske politikere tradisjonelt har hatt for vane å lokke til seg velgere ved til stadighet å love utdeling av flere mer eller mindre fortjente goder.

Ikke sånn å forstå at Panebianco mener at velferdsstaten vil opphøre å eksistere:

Det er helt sikkert en overdrivelse å påstå at den økonomiske krisen vil forandre Europas egenart radikalt, eller at den nærmere bestemt vil eliminere det kjennetegnet som alltid har skilt verdensdelen fra USA, nemlig dyre og omfattende velferdsordninger. Historien gjør ikke syvmilssteg, og det kommer ikke til å skje denne gangen heller. Men en betydelig reduksjon i velferden, sammen med en kraftig rasjonalisering av utgiftene, virker uunngåelig i årene fremover.

Nedgangen er altså en ubønnhørlig strukturell realitet denne gangen, og etter hans oppfatning ikke simpelthen en vanlig økonomisk nedtur som etterfølges av fornyet vekst. Ettersom velferdsstaten da uunngåelig blir svekket, blir det også politisk umulig å love mer:

Det var nemlig de sosialistiske partienes innflytelse, sammen med religiøst inspirerte politiske krefter, som på 1900-tallet beredet grunnen for utvidelsen av velferdssystemene i Vest-Europa. […] Dersom denne prosessen reverseres, vil det politiske spillerommet for den sosialistiske politikken, mer eller mindre sterkt forbundet til fagforeningene som den er, hele tiden bli redusert.

Panebianco antyder også at det vil bli en særdeles ubehagelig overraskelse for mange at det ikke vil bli nok penger igjen til å finansiere alle de sosialytelsene man har vent seg til å oppfatte som rettigheter i vår del av verden, og at bruken av selve rettighetsbegrepet ikke lenger vil kunne ignorere de økonomiske realiteter. Den manglende likheten som dette avstedkommer underminerer selve sosialismens likhetsideal.

Sosialismen ender opp med å miste sin eksistensberettigelse. De konservative er på grunn av sin politiske kultur […] bedre rustet til å styre i det som kommer til å bli en lang historisk fase som vi kan definere som den spartanske velferdsstaten.

Folk har allerede forstått dette, mener professoren ved verdens eldste universitet. For hvorfor møtes ikke forslag fra sosialistisk hold om utgiftsøkning med velgernes gunst, slik den ville komme til uttrykk i meningsmålinger? Dydene vil igjen bli nødvendigheter, hvilket vil gjøre de konservative bedre rustet til å regjere. Folk vil se seg nødt til å velge mellom mindre fordeler umiddelbart og større fordeler på lengre sikt. I fravær av radikal politisk fornyelse vil sosialismen ikke kunne gjøre stort annet enn å spille på folks misnøye med valget av det sistnevnte, som vil være det mest fornuftige. Problemene i Hellas skremmer, og det er den veien man vil gå ved å velge det Panebianco kaller «utgiftssosialismen».

Sosialismens eneste sjanse til å overleve består altså i å tenke nytt og å stake ut en ny kurs, hvilket Panebianco mener krever større mot og lederskap enn det man hittil har sett.