Når den ikke er direkte fiendtlig, er holdningen venstreorienterte personer i Vesten har til Ayaan Hirsi Ali dypt nedlatende. Ta for eksempel Nicholas Kristof i New York Times og hans spekulasjoner over forfatterinnens adskillelse fra sine somaliske slektninger:

Jeg kunne ikke la være å tenke at Hirsi Alis familie kanskje ikke fungerer, rett og slett fordi dens medlemmer aldri lærte å bite seg i tungen og bare si til hverandre: «Jeg er glad i dere.»

I Somalia biter de seg ikke i tungen, men de stikker hull på klitoris. Frøken Hirsi Ali ble et offer for det vestlige sykehus allerede forkorter til FGM (female genital mutilation, altså kvinnelig kjønnslemlestelse) eller det stadig mer moteriktige FGC (det mindre fordømmende female genital cutting, dvs. kvinnelig kjønnsskjæring). Gruppeklemmer fungerer muligens i kommentarredaksjonen hos Times når Pulitzer-nominasjonene uteblir, men herr Kristof er kanskje en smule Upper West Side-sentrisk når han antar at de er universelle. Frøken Hirsi Ali har befunnet seg på mottakersiden både av islam og den klisne multikulturelle tilpasningen til den samme. I sju år har hun vært fulgt av livvakter fordi mannen som drepte filmregissøren Theo van Gogh ønsker å ta livet av henne også.

Hun holdt en tale i Calgary her om dagen, og under et intervju med den canadiske avisen National Post kom hun med en skarp iakttagelse av hvor store deler av verden er på vei. Det dreier seg ikke bare om typer som Mohammed Bouyeri, mannen som knivstakk, skjøt og for godt mål nesten halshugget van Gogh. Hun snakket om massemorderen Anders Breivik, som drepte flere titalls andre nordmenn, angivelig som en protest mot islamiseringen av Europa — hvis man skal tro et forvirret manifest med sitater av henne, meg, Jefferson, Churchill, Gandhi, Hans Christian Andersen og mange andre. Mange kommentarer i mediene omtaler Breivik som «kristen». Men han var blitt oppdratt av vanlige sekulære europeere, og frekventerte ingen kirke av noe slag. På den annen side var han veldig opptatt av tempelridderne.

«Han er ingen utøvende, åndelig kristen, men han er blitt en politisk kristen,» sa Ayaan, «så derfor gjenoppliver han den politiske kristendommen som en motvekt mot politisk islam. Det er et tilbakeslag, for en av Vestens største erobringer var å skille politikk fra religion.» Klandre heller multikulturalismen, la hun til, som også setter oss tilbake: Et stykke nede på Afrikas Horn, hvor hun kommer fra, er «identitetspolitikk» kjent som stammekultur.

Det er en skarpsindig innsikt. Vi godtar allerede «politisk islam». Faktisk romantiserer vi den ved å opphøye både det islamistiske Ennahda-partiets valgseier i Tunisia etter Ben Ali, gjenopprettelsen av det vaskeekte flerkoneriet i Libya etter Ghadaffi og slaktingen av koptiske kristne i Egypt etter Mubarak til en «arabisk vår». Samme dag som intervjuet med frøken Hirsi Ali dukket opp, innhentet mobben verdens lengstsittende statsoverhode som ikke hadde arvet posisjonen. Oberst Ghadaffi hadde i mange år livet opp selskapslivet i FN med sine overdådige ballkjoler, men det at han var den arabiske ligaens eneste virkelige transvestitt, bør ikke tilsløre det faktum at de fleste av hans diktatorkolleger også kler seg ut. De påstår kanskje at de er «pan-arabister» eller «baathister», men til syvende og sist representerer de ingenting, og ingen andre enn seg selv og sine sveitsiske bankkonti. Da de misfornøyde undersåttene deres gikk på jakt etter noe ekte å bekjempe de falske kleptokratiene med, var islam det beste man hadde for hånden. Det foregår ikke mye kontemplasjon over det guddommelige i en gjennomsnitts moské, men islam lå klar og ventet som politisk planskisse.

Det multikulturelle Europa er ikke akkurat Mubaraks Egypt, men den offisielle statsideologien er like utilstrekkelig nord for Middelhavet som på sørsiden. Mangfoldets Utopia forhandler allerede panisk om land for fred, men ender neppe opp med noe særlig av hverken det ene eller det andre. I den «islamske republikken Tower Hamlets» — i hjertet av Londons East End, hvor man ser flere tildekkede kvinner enn i Amman — lukker politiet øynene for kvinnehat, jødehat og homohets av frykt for å bli fordømt som «rasister». Muslimske jenters vantro mannlige lærere blir rutinemessig overfalt. Stamgjestene hos en lokal homsepub blir hånet og slått, i ett tilfelle permanent lammet.

På gjestgiveriet som til de grader har tiltrukket seg de muslimske ungdommenes vrede, henger et slående skilt: The George and Dragon. Det er et av de eldste og mest populære engelske pubnavnene. Den som ligger rett på den andre siden av Themsen på Borough High Street, har servert øl i minst et halvt årtusen. Men i dag ville ingen kalt opp et bevertningssted på denne måten. The George and Dragon hedrer Englands skytshelgen, og det var St. Georgs kors — Englands flagg — korsfarerne kjempet under. De tok med seg historien tilbake fra sitt soldatliv i Det hellige land: I det som nå er Libya gjorde St. George angivelig korsets tegn, drepte dragen og reddet piken. Så lenge man kan huske har alle engelske skolebarn kunnet historien, om ikke alle detaljene — f.eks. at avlivningen av dragen gjorde så sterkt inntrykk på lokalbefolkningen at de konverterte til kristendommen. Men siden det multikulturelle establishment har drept den dragen som er Englands rasistiske, kolonialistiske og imperialistiske historie, er det i dag få skolebarn som har den fjerneste anelse om hvem St. Georg var. Så puben ble til et homsested og Storbritannia lovpriste mangfoldet og toleransen, men det falt dem aldri inn at det bare er en overgangsfase når du tolererer erklært intoleranse. Det kommer ikke til å være igjen noen vantro lærere i Tower Hamlets stort lenger, ei heller homsebarer.

Det «multikulturelle samfunnet» var et unødvendig eksperiment. Og i det tidligere velstående Europa er den demografiske transformasjonen trolig en dårlig oppskrift på sosial fred. Hvis Ayaan Hirsi Ali har rett, vil flere enn bare noen få europeere uten forbindelser til sin egen arv, overlatt til seg selv i land som langt på vei er blitt fremmede for dem, søke trøst i eldre identiteter. På korsfarernes tid stod det «here be dragons» i ytterkanten av kartene. De er adskillig nærmere nå.

Mark Steyns artikkel Saint George and the flaggin’ ble først publisert i National Review den 15. november 2011, og er gjengitt i norsk oversettelse med forfatterens vennlige tillatelse.