Moral: Dokumentaren om Henry Kissinger på SVT 1 fredag, med bakgrunn i Christopher Hitchens bok, The Trial of H.K, var tankevekkende. Den sa noe viktig om vår tid. Kissinger gikk for å være en ener, nå fremstår han som gårsdagens mann. Bare Al Haig sitter og forsvarer ham og virker helt senil.

Kissinger var intellektuelt briljant, savy som det heter, flink til å manøvrere i maktens korridorer, og tilsynelatende med en stor appetitt på makt. Han styrte USAs utenrikspolitikk i en årrekke, og selv presidenten var totalt avhengig av ham, så på en måte var han den reelle presidenten, eller the brain behind power. Knapt noe kan gi en større tilfredsstillelse. Men han falt for fristelsen til å leke, bryte reglene, gjøre noe helt utenfor det vanlige: Det begynte med dobbeltspillet rundt fredsforhandlingene i Paris med Nord-Vietnam i 1968. Johnson var like ved å oppnå en fredsavtale, men Kissinger var med på scheming slik at det falt i fisk. Den nye presidenten skulle få æren av å inngå fred, med ære. Kissinger likte å operere i hemmelighet. Selv om man tror man husker denne perioden, er det mye som er gått i glemmeboken, eller aldri kommet inn. Kissinger ville statuere et eksempel overfor Vietcong og Nord-Vietnam som brukte Øst-Kambodsja som stagingarea for angrep. Slike begynte bombingen, men den skjedde i all hemmelighet. Kongressen måtte ikke få vite noe. Det ble ført to logger; en som viste at bombene falt over Vietnam, mens de i virkeligheten ble styrt mot mål i Kampodsja av den amerikanske ambassaden i Phnom Penh. Det var snakk om over tusen tokt. Denne operasjonen var typisk for Kissingers hybris.

Flere kjente kommentatorer deltar i programmet, blant dem William Shawcross, forfatteren av boken «Sideshow» om nettopp bombingen av Kambodsja, og Seymour Hersh, bla. Jeg tror det var Shawcross som sier at Watergate begynte med den hemmelige bombingen av Kambodsja. Watergate var bare en fortsettelse av en løgnaktighet som begynte med først torpederingen av fredsforhandlingene, og senere bombingen av Kambodsja og Nord-Vietnam. Da fredsavtalen endelig kom (Kissinger førte forhandlinger uten at resten av regegjeringen visste noe, inklusive utenriksdepartementet) var den nesten identisk med den Johnsen lå an til. Flere titalls tusen liv var spilt til ingen nytte.

Insensitivitet, forakten for menneskeliv skulle gå igjen i Kissingers karriere. Han deltok på møtet med Ford der general Suharto tok opp spørsmålet om å invadere Øst-Timor. -Ikke tema, har Kissinger forsvart seg med. -Beklager det var det nok, svarer USAs daværende ambassadør i Djakarta on camera. Invasjonen ble meget blodig. Amerikanske våpen ble brukt.

Kissinger fremholder at det ikke går an å bruke privatmoral som rettesnor i staters oppførsel. Noen ganger står valget mellom to onder, som han sier. I tilfellet Chile var ikke USAs nasjonale interesser involvert, konkluderte CIA før valget. CIA sa også at USA kunne leve med Allende. Men ikke Kissinger. Man ville forpurre innsettelsen. Men hærsjefen nektet, han ville forsvare grunnloven.Da organiserer CIA et attentat med innleide gangstere. Gir dem våpen og får endelig mannen drept etter et mislykket forsøk. USA benektet enhver befatning. Deniability, som det heter. Men USAs Freedom of Information Act er et mektig våpen og frigitte dokumenter avslører med all mulig tydelighet USAs, og Kissingers innblanding.

Det går en direkte linje herfra til Iran-Contras under Reagan. Daværende CIA-sjef, Bill Casey, forsøkte ikke bare å gjøre ting utenfor Kongressens kontroll. Han bygget også opp en alternativ struktur, innen etaten, som hadde helt andre kommandolinjer enn den offisielle. Dette er første skritt mot statskupp.

Det er derfor urovekkende at flere kjente navn fra den tiden har dukket opp igjen i Bush-administrasjonen: Elliot Abrahams, FN-ambassadør John Negroponte, og John Poindexter, sjefen til Oliver North, som ble tatt fordi han ikke greide slette e-posten sin.

Noe har forandret seg siden Kissingers glansdager. Ikke bare har hans ry falmet. Han blir nå direkte anklaget for krigsforbrytelser. Hitchens sier Kissinger var livredd da Pinochet ble tatt i London. Han følte at han kunne bli den neste. Hvilket kanskje ikke var helt uten grunn.

Det at historien endevendes, at personer granskes og stilles til ansvar, er av det gode. For Kissinger hadde ansvar. Det var hans avgjørelser i mange tilfeller. Det virker ikke spesielt tillitsvekkende at han må avfeie Hitchens som en Holocaust-denier. Kissinger er tyskfødt jøde. Han emigrerte med sine foreldre i 1938, da han var 15 år gammel.

Hitchens har startet en prosess. Kissinger står allerede i det som kalles the dock of historie, for historiens domstol, og vil bli dømt, – mange ganger.

For langt viljen til revurdering av nyere fortid går, ser vi av en liten notis i Guardian Weekly om at Mau Mau-opprøret i Kenya fra 1952-60 nå skal granskes av Scotland Yard, for å se om det faller inn under definisjonen krig eller sivile uroligheter. I tilfellet krig gjelder Geneve-konvensjonene, og da risikerer britiske soldater tiltale for handlinger som ligger 50 år tilbake.