Det liberale samfunn har gått fra å ville forstå gjerningsmannen, den kriminelle, den asosiale, normbryteren, til å unnskylde ham/henne. Det som begynte som medynk, er blitt et djevelens advokatur. Bokstavelig talt.

Derfor kunne rumeneren Marian Clita (59) gå ut av rettslokalet med, om ikke hevet hode, så noe av sitt liv intakt. Med 14 år har han fortsatt et liv å se frem til når han er ute etter kanskje syv år.

De som ble knust var familien, Egil Vildmyren og de to kjekke barna. De påtok seg en enorm belastning ved å være til stede under rettssaken, og trodde sikkert på rettferdigheten.

Det var de som ble knust av dommen, ikke drapsmannen. Clita hadde begått drap på en sakesløs person, for annen gang. Det var en slik råskap over drapet på Vera Vildmyren at man skulle tro at bestemmelsen om skjerpende omstendigheter ville komme til anvendelse, med full kraft. Kunne dommen blitt noe annet enn 21 år? Dommen stred mot den alminnelige rettsbevissthet.

Lever dommerne avsondret fra resten av samfunnet? Vi kjenner samme lovanvendelse fra norske, for ikke å snakke om svenske rettssaler. Gjerningsmannen skal forstås, straffeutmålingen skal ikke være hevn, den skal gi vedommende en ny sjanse. Men dermed ser man bort fra at det er ofrene og deres pårørende som må bære de menneskelige omkostningene. Skulle det ikke være omvendt?

I tidligere tider var det slik. Gjerningsmannen ble ofret på rettferdighetens alter. Balansen måtte gjenopprettes, og forbrytelsen måtte sones. Dette hadde en klar metafysisk komponent.

Det finnes ikke lenger noen syndsbevissthet og derfor heller intet behov for soning. Ordet hevn er blitt ensbetydende med barbari.

Men hvem er det som er barbarisk? De liberale dommene viser en rettsstat som ikke lenger knesetter rett ut fra hensynet til samfunnet og borgerne, men ut fra hensynet til forbryteren. Det er han som skal frelses fra seg selv, til et nytt liv, selv om han er annen gangs morder.

Det er aldri for sent i den liberale rugekasse, det går alltid et tog. At andre mennesker betaler med knuste liv, er et helt annet regnestykke og rettspleien uvedkommende.

Visse forbrytelser setter spor etter seg. Drapet på Vera Vildmyren var et slikt. Den vennlige flyvertinnen som sjekket inn på SAS-hotellet på Amager, trodde hun befant seg i det trygge, gode Danmark, omgitt av siviliserte mennesker. Men i korridorene vandret et monster. Han kjente på dørene, og så viste det seg at låsene i en del av dem var feilkonstruert. Vera Vildmyren trodde hun var alene på rommet. Plutselig sto det en annen der. Hun skrek. De skrikene som fulgte, har et vitne fortalt at hun ikke blir kvitt. Helt opp til Norge hørte vi de skrikene, og vi glemmer dem ikke. Vi kan bare ane hvordan det er for hennes familie å leve med dem.

Ikke hevn. Men oppreisning. De etterlatte har krav på oppreisning. Men det har også samfunnet på deres vegne. For monstre som Marian Clita kan ikke noe samfunn ha gående løs.

Åpne grenser

Clita myrdet en kjent opposisjonell i fengsel. Han kunne ta seg til Danmark pga EU og de åpne grensene. Nå blir også Bulgaria og Romania medlem av Schengen, og det er fritt frem for kriminelle fra de tidligere kommunistlandene. Litt som etter Saddam Hussein har det vokst opp mange mennesker som er avstumpede, skruppelløse og kan få utløp for sin brutalitet og griskhet ved å reise til det rike Vest-Europa.

Du tror du er trygg i ditt hjem, men en østeuropeisk kriminell står i ditt hus før du aner det. Marian Clita var uvanlig brutal, men ikke enestående. Det er flere slike enn man tror.

Når vanlige folk forsøker å ta sikkerhetshensyn, blir de hengt ut. Noe av flukten ut av Oslo henger sammen med denne sikkerhetsrisikoen, som ikke er kvantifiserbar, men som er der som en stor ukjent.

Myndighetens ansvarsvegring er en annen faktor. Helt fra øverste nivå i EU og ned til nasjonale myndigheter er holdningen: Dette er ikke vårt bord.

Politiet, som har problemene mest innpå livet, forsøker å si fra, slik politiforbundene i Norden nylig gjorde: De ville gjeninnføre grensekontrollen.

Men hva hjelper det når dommerne er fylt av en ideologi som ser forbryterne som ofre som skal gis en ny sjanse?

Den største trusselen er denne ideologien, som ender opp med å relativisere skyld og ansvar. Det er ingens ansvar. Det var et uheldig sammentreff: Clita på jakt etter et bytte og en defekt dør. Hvis ikke døren var defekt, ville trolig Vera Vildmyren vært i live. Slike rømmer vi unna ondskapens problem.

Hvor giftig og destruktiv denne ideologien er, ser vi av de politiske reaksjonene på saken. Politisjefen med ansvar for etterforskningen sa, opprørt på publikums vegne, at det var et faktum at en viss gruppe rumenere utgjorde et stort kriminalitetsproblem. Da rykket leder av Radikale Venstres ungdom, Zenia Stampe, ut. Hun arresterte ikke politilederen verbalt, nei, hun anmeldte ham – til politiet – for rasisme.

Saken ble ikke til noe. Men politilederen måtte beklage. Slik greide Zenia Stampe å sløve den øks som skal skape rettferd.

Slik utfolder den liberale rettsforståelse seg. Den viser ikke bare forståelse for forbryteren, den tar spranget over til å angripe lov og rett, til å rive ned selve rettsbevisstheten.

Det representerer den radikale kulturbevissthet i den mest degenererte fase, hvor den blir destruktiv for hele samfunnet. Da er det ikke lenger Marian Clita vi snakker om, men om et mye større problem.

Dette kan det være vanskelig for en rammet familie å forstå der og da. Men det er denne ideologien som gjør at Clita kan rusle ut og i realiteten ha fått rundt syv år for rovmord.

Rettens vokter er blitt djevelens advokat i det tomrommet som oppsto da synd og soning ble forvist.