En journalist fra CBS 60 Minutes var nylig i Bagdad, og spurte folk på gata hva de kalte amerikanske soldater. Hva fikk han til svar: -jøder. Amerikanske soldater kalles jøder.
Dette var en deprimerende story, synes Thomas L. Friedman, og vi må gi ham rett. Det er nok ikke bare på grunn av forbindelsen til Israel/palestinerne. Det stikker dypere. I den arabiske verden har «jøde» blitt et stikkord for alt som er skummelt og farlig: hvis man ikke helt forstår hvordan noe henger sammen: det er jødene som står bak. Det har en klar out-of-bounds betydning: noen det ikke går an å snakke eller ha med å gjøre. Noe som må utstøtes.
Det er farlig. Farlig for USA, farlig for Israel, fordi TV-kanalene kringkaster bildene av irakere og palestinere side ved side.
But such talk is also indicative of a trend in the Arab media, after a century of Arab-Jewish strife, where if you want to brand someone as illegitimate, just call him a «Jew.» Indeed, this trend has widened since 9/11. Now you find a steadily rising perception across the Arab-Muslim world that the great enemy of Islam is JIA – «Jews, Israel and America,» all lumped together in a single threat.
This wider trend has been fanned by Arab satellite TV stations, which deliberately show split-screen images of Israelis bashing Palestinians and U.S. forces bashing the Iraqi insurgents. The trend has also been encouraged by some mosque preachers looking to explain away all the Arab world’s ills by wrapping all the Satans together into JIA. This trend has been helped by the Bush team’s failed approach to the Arab-Israel problem, which is to tell the truth only to Yasir Arafat, while embracing Ariel Sharon so tightly that it’s impossible to know anymore where U.S. policy stops and Mr. Sharon’s begins.
Men for egen del vil jeg legge til at denne utstøtelsen også er til stede i vårt samfunn, med alarmerende virkning på jøder i Norge. I NRK holder man det ikke lenger åpent: Israel fortjener å straffes, må straffes for at det skal bli fred. Det er veien vi har gått fra Oslo-prosessen til denne stemningen. Hva har skjedd? Mye har skjedd, men vi vil bare se den ene siden.
Det er en holdning som er systematisk, massiv og permanent, for å bruke Amnestys kategorier for å beskrive overgrep. I dagens Søndagsavis ble Irans atomprogram presentert slik: «IAEA har i to år forsøkt å finne bevis på Irans atomplaner, uten å finne noe. Situasjonen minner veldig om tiden før Irak ble invadert.»
Jeg har sett lignende reportasjer i Aftenposten: Ingen har noe på Iran. IAEA har ikke greid å bevise noe. Det er USA som driver hardkjøret.
Og hvis de fortsetter å isolere Iran kan regimet meget vel komme til å føle seg så preset at det utvikler atombomber, antydet NRKs Haakon Børde.
Dette er ikke en gang i nærheten av virkelighetens verden, og forklarer hvorfor det er bortkastet å bruke for mye tid på NRK og norske medier.
Det slår meg igjen og igjen at det vokser frem en Fearful symmetry: det er gjort et stort nummer ut av ondskapens akse-begrepet. Men kritikerne ser ikke at Jøder-Israel-USA fremstilles på den samme måten, som mørke krefter. Typisk nok hadde NRK et innslag om antiglobaliseringskonferansen i Oslo, hvor første intervjuobjekt sa at han var mot markedsliberalismen, fordi den var ond.
Det er mye gammelt tankegods her, men med mange nye elementer.
Forestillingen om at USA/Israel/jødene utgjør en ondskapens akse, fungerer som en lynavleder i spenningsfeltet mellom Vesten og islam. Jeg vet ikke hvor mange ledere jeg har lest som har gitt USAs politikk i Irak skylden for oppblomstringen av terror, både innenfor og utenfor Irak.
Det er for mye billig retorikk som svar på kompliserte spørsmål. De journalistene som griper til slike lettvinte forklaringer, er i virkelighten med på å øke volden. Det gjør at vi i Europa kan melde oss ut, og ikke føle ansvar, og det fritar også våre nye landsmenn for ansvar og bidrar til en fiendtlig innstilling, i første rekke til USA, men senere også til det som står oss nærmere, er jeg redd. Det er en oppskrift på strid, på strid som blir selvdrivende. Det suger mennesker til seg og gir dem følelsen av å ha rett, og være tvunget på en gang. Den som svinger pennen har et stort ansvar.