Claude Chabrol er død. Hans død symboliserer noe mer enn bare en regissørs bortgang. Filmhistorisk snakker man om Den nye bølgen i fransk film, med navn som Truffaut, Godard, Rohmer, og Bunuel i Spania. De står for en intellektuell film, de intellektuelles refleksjon og dissekering av det borgerlige samfunnet. Det skjer med en trygghet, fordi man likevel har dette samfunnet i ryggen og kan tillate seg å leke med det. Strukturene består.

Det gjør de ikke lenger. 60-tallistene kunne være radikale og i opprør mot det bestående, fordi det fantes noe å gjøre opprør mot. Det fantes en dannelse.

For de som vokste opp i annen halvdel av det 20. århundre var disse filmskaperne uhyre viktige: de var romaner på film, hva Kafka og Musil var i litteraturen. De ga en instant innføring i det borgerlige samfunn, med alle dets mørke kroker. Både familien og samfunnet skjulte mange hemmeligheter. På mange måter ble hykleriet og sviket, løgn og forstillelse det som var igjen. Samfunnet – det der ute – var et spill, det kan presenteres artistisk og intelligent, som et gitt faktum man må forholde seg til, eller noe som er fiendtlig til individet.

Det eksistensialistiske, det cineastiske, bergman-språket, er borte. Og med det en tidsfølelse. Chabrols død lar oss kjenne avstanden til denne epoken, og tapet av en følelse som ikke lar seg gjenskape.