Venstresiden er i yndlingsposisjon: den har tapt mot de ytterliggående høyresiden, slik de selv oppfatter det. – Det er nå det begynner, nå er det alvor, sa Mona Sahlin, gang på gang. Venstresiden drømmer om å beseire fascismen en gang til. Det er drømmekampen. Men hvorfor tapte de da valget? Se det hadde ikke Sahlin noe svar på. Hun sa de måtte sette seg ned å analysere det.

Slik snakker en «förlorare». Sahlin aner ikke.

Hun lovte beboerne i Tensta, Rinkeby og Rosengård at sosialdemokratene aldri kom til å svikte dem. Det skulle de vite. Det kunne de stole på. Igjen moralistisk oppstiver og feelgood, fremfor politikk. Tror Sahlin at dette gjør inntrykk på Rinkeby og Tensta? Tror hun virkelig det?

De rene og pene svenske ungdommene sto med tårer i øynene og hørte på sin leder. Det gikk en liten gysning gjennom dem da Sahlin sa det var nå alvoret begynte. Det var svært lite av det nye Sverige til stede på valgvaken. Det var det heller ikke på de andre partienes. Sverige har 20 prosent borgere med utenlandsk bakgrunn. Men de synes ikke i toppen av samfunnet. Hvordan akter establishment å takle dette rekrutteringsproblemet?