John Boehner er den nye speaker i Representantenes Hus. Hans livshistorie er et eksempel på at den amerikanske drømmen lever videre: at alle har en sjanse i USA. (Det betyr ikke at alle klarer å nå sine mål). Boehner kommer fra enkle kår, og har 11 søsken. Det har vært hardt: han tok hver eneste shit-job han kunne finne for å klare seg, sa han i sin acceptance speech. Hadde Boehner vært demokrat og mørk ville han blitt hyllet av norske journalister, som eksempel på at de undertrykte vinner sin plass: men Boehner er republikaner og «hvit». Da gjelder det ikke. Da er det ingen suksesshistorie. Som journalisten i NRK sa: han var på gråten nesten hele tiden.

Alle som så Boehner tale ble rørt. Man forsto det lå mye forsakelse bak, mye slit. Nå er han nummer tre i USA. Han lovte å rekke ut hånden til presidenten, som er den som utformer politikken og leder, som han sa.

Man får følelsen av at PC-medier og journalister, som er så opptatt av undertrykte, egentlig diskriminerer og gjør forskjell på ikke bare folk, men også karrierer: Obama hadde blandet bakgrunn, både etnisk og religiøst. I tillegg var han brainy og gjorde akademisk karreriere, og hadde de riktige standpunkter. Alle tre talte med da norske medier falt om halsen på ham.

De kunne både juble over hans karriere fra minoritet, og hans akademiske credentials. Det streifer dem ikke at de i dette feirer seg selv og sin implisitte forakt for folket, som ikke har gått på fine universiteter.

Det er et sykdomstegn. Norge er avhengige av entreprenører som Boehner; folk som starter bedrifter og får hjulene til å snurre. Men blant mennesker med utdannelse er de ikke gode nok. De er blitt slik som man før sa foraktelig om rike: de vet prisen på alt, men ikke verdien på noen ting.