Overvåkningssaken utmerker seg ved den solide konsensus mellom samtlige partier, også Fremskrittspartiet. Denne innlemmelsen i den venstreorienterte agendaen så vi første gang da Frp sluttet seg til fronten mot Datalagringsdirektivet. Dermed ble justisminister Knut Storberget stående ensom tilbake på post, en situasjon han trives dårlig med.

Samtlige partier har nå lagt seg til en språkbruk der «personvern» og «rettssikkerhet» står i motsetning til amerikansk politikk. Det er denne koblingen mellom ord som er interessant. Den viser at begrepene ikke har en saklig gehalt, men inngår i en politisk sjargong med tydelig front mot USA. USA er blitt synonymt med «overvåkning» og «kontroll», en stat som tar seg til rette, slik det står på forsiden av Dagsavisen.

Det dynges på med stoff som synes uuttømmelig. NRKs tidligere Washington-korrespondent Jan Espen Kruse kunne imorges fortelle at USA har 200 etterretningsorganisasjoner, så mange at selv ikke myndighetene har kontroll eller oversikt. Igjen blandingen av noe forvokst, uansvarlig, overmektig. Dette er stereotyper som tyskerne dyrket om USA på 20-tallet. Kultiverte mennesker som Thomas Mann skrev om USA som sivilisasjon, men ikke kultur. Disse forestillingene er seiglivede og dukker opp igjen som sjablonger i den norske debatten.

Det skjer post 9/11, i terrorens tidsalder. Men det synes ikke å affisere de norske aktørene.

Politisk redaktør i Aftenposten Harald Stanghelle og professor i amerikansk historie Ole Moen lot munnen løpe av med seg om amerikanernes paranoia på Dagsnytt Atten igår: – Paranoiaen og mistenksomheten har alltid ligget der, helt siden landet ble grunnlagt, og etter 9/11 eksploderte den. Amerikanerne forstår ikke så mye av verden, de reiser ikke, mange har ikke pass. Det er synd på dem. Igjen et innslag av karikaturen av amerikanere fra 1920-tallet, som var med og danne det sentiment som ytre høyre bygget videre på. USA hadde ikke noe å tilby. De hadde bare maskiner, ikke kultur.

Vi er nesten der. Alt pratet om USA som «vår nærmeste allierte» klinger hult. Det er nok nærmere sannheten når man bruker begrepet «fremmed makt».

Ifølge SVs Bård Vegar Solhjell er det ingen forskjell på om det er Kina eller USA som krenker norsk suverenitet. De skal behandles likt.

Man stiger til værs på en bølge av varmluft, som er ens egen retorikk. Man forveksler retorikken med virkeligheten. I den retoriske verden står Norge for «rettssikkerhet» og «personvern». USA står for den forvokste paranoide stormakten som ikke har noen som setter grenser for seg. SV hadde i sitt partiprogram at USA utgjorde den største trusselen mot verdensfreden. De andre partiene er nesten under samme paraply. Man deler en del av de samme forutsetningene og forestillingene.

I den verdenen står Norge for prinsippene. Samtidig som vi forsvarer vår suverenitet. Man blander nasjonal stolthet og selvråderett inn i det som egentlig er en politisk fortolkning av «prinsippene». Dette merker ikke folk, og de kjøper «suverenitetstanken». Hvem vil ikke forsvare selvråderetten?

Men dette skuespillet har pågått lenge nok. For det er nettopp det denne «oppsetningen» ikke gjør: Den truer selvråderetten. Den skader nasjonale interesser.

Den politiske bøtteballetten skjuler eller nekter å ta stilling til at prinsipper kolliderer: Det er bare i den enøydes verden at man kan ta parti for rettssikkerhet og personvern og dermed til enhver tid vite hva som er riktig.

Slik høres det ut på politikere, professorer og journalister: Fasit foreligger, og den sier at USA har forsøkt å danne et parallelt overvåkingssystem utenfor norsk viten og kontroll.

Norge er et liberalt samfunn. Det er også USA. Hva består forskjellen i?

Forskjellen består i at den herskende eliten i Norge lever i en verden der man kan si ja takk, begge deler.

Man skal ikke være spesielt oppvakt for å forstå at høy innvandring og ekstrem individualisme går dårlig sammen med behovet for og muligheten til å forebygge terror. De befinner seg i motsatt ende av spekteret: 95 prosent av alle asylsøkere hiver papirene, vi aner ikke hvem de er. Enkeltmennesket har en frihet både fysisk og virtuelt som savner sidestykke. Det stiller kontrollorganene overfor nærmest overmenneskelige oppgaver.

Likevel later den norske eliten som om den beste av alle verdener fortsatt er mulig.

Det tror man ikke i USA. Der har man innsett at det må inngås kompromisser. Man kan ikke få i pose og sekk. Personvernet til den enkelte må vike for fellesskapets interesser og sikkerhet.

Hvis norske politikere fikk samme spørsmål stilt skarpt, ville de også velge fellesskapet. Men det er bare til festbruk. I praksis har man bygget et selvbilde av Norge som annerledeslandet som ofrer seg for det godes sak, som ikke gir etter for fristelser til maktbruk, som beskytter ofre, selv om det skulle være en mullah Krekar, og som derfor er lovet en plass i himmelen, dvs. FN.

Ole Brumm rusler rundt og sier ja takk begge deler. Det finnes andre ord for det enn idealisme. Latskap, bekvemmelighet, puslethet, feighet, slapphet og treighet, og en rekke andre på samme skala.

Ole Brumm kan fortsette livet i Hundremeterskogen fordi Uncle Sam er på post. Men det er ikke sikkert at Sam er like interessert i oppgaven hvis han stadig blir angrepet og kritisert.

Det er dette som er den norske elitens problem: Den har forelsket seg i en retorikk som gjør USA til the bad guy. Det er grenser for hvor mange ganger man kan sparke USA på skinnleggen uten at det får konsekvenser.

Venstresiden er døende. Men den har klart det kunststykke å plante en religiøs-politisk forestillingsverden inn i det politiske sentrum, der den har mutert til en salig blanding av selvgodhet, fariseeisme og dumskap forkledd som idealisme. Siden importen kommer fra venstre, følger en nisse med på lasset, en god dose aggresjon mot vår egen kultur og identitet. I dagens verden betyr det en åpning for ondskap.

Man kan si mye om amerikanerne, men de har i det store hele holdt ondskapen på utsiden. Når de plumper uti, er de i stand til å dra seg selv opp etter hårene. Vi derimot er blitt blinde. Vi er omgitt av tussmørke.

68’erne er på vei inn i solnedgangen, og de har denne ubendige trang til å «fullføre». De vil ikke dø, 68’ere tror de skal leve evig. De er de ultimate herremennesker. Denne protest mot eksistensen, mot livets gang, gir seg bisarre utslag når de nærmer seg avslutningen. Det har hele tiden vært et mørkt element på venstresiden hvor man følte dragning mot Mørket, og nå hvor de selv står på randen av utslettelse, er det som de egges til å angripe forsvarsverkene i vår egen kultur.

Men Norge er ikke deres. Det tilhører ikke dem.