Den 3. januar skrev den fremstående tyske økonomiprofessoren Hans-Werner Sinn en kronikk i storavisen Frankfurter Allgemeine, hvor han gikk i rette med en oppfatning fremmet i pressen om at innvandringen til Tyskland var økonomisk gunstig for staten. Hvis man så nærmere etter i studien som lå til grunn, var saldoen negativ, opplyste Sinn i sin tekst – som vi omtalte her.

Kanskje skyldtes det et visst ubehag over å ha blitt tatt til politisk inntekt for innvandringsskeptiske partier og bevegelser at han i et intervju med Der Spiegel like etter så seg nødt til å presisere at han ikke på noen måte hadde ment å si at innvandring er negativt for landet, selv om den i øyeblikket er en tapsforretning for staten – ved en analyse av livssyklusen tallfestet til 79.100 euro pr. innvandrer.

Den merkelige dobbeltheten i professorens litt tåkeleggende kommunikasjon, avstedkom litt forklaringsproblemer:

Der Spiegel: Men helt i begynnelsen av Deres bidrag til Frankfurter Allgemeine Zeitung står det: «Slik innvandringen til Tyskland for tiden pågår, bærer det galt av sted, og er et underskuddsforetagende.» Hvordan skjelner De i denne setningen mellom staten på den ene siden og samfunnsøkonomien på den andre?

Hans-Werner Sinn: De vet helt sikkert at tittel og innledning alltid skrives av redaksjonen og ikke av artikkelforfatteren. Dette er en forkortelse som ikke er min egen, og som jeg ikke en gang visste om før De viste meg den. Men les gjerne min tekst i papirutgaven. Jeg sier ganske klart: Ved siden av det skattemessige effekter finnes det også arbeidsmarkedseffekter av innvandringen, og de er positive. I bunn og grunn bidrar innvandrere mere til nasjonalproduktet enn de mottar i lønn. Dermed får vi en realinntektsgevinst for befolkningen i sin helhet. Og jeg sier at Tyskland, på grunn av anselige pensjonsproblemer ikke har annet valg enn å slippe inn flere innvandrere, selv om det bare halvveis vil kompensere for reduksjonen av vår egen befolkning.

Ukemagasinets intervjuer kunne med fordel ha bedt Sinn om å utdype begge sider ved saken. I den opprinnelige artikkelen skrev han at «vanlige arbeidere tilhører taperne» slik ting fungerer nå, så hva består den positive effekten på arbeidsmarkedet i? Og hvordan kan pensjonsproblemene løses hvis innvandringen går med underskudd? Innvandrere jobber mindre, men skal selv en dag ha pensjon.

For Sinn blir den positive nettovirkningen en trosartikkel, noe han også blir nødt til å medgi:

Enda en gang i klartekst: Er innvandring for Tyskland totalt sett et tapsprosjekt eller ikke?

Jeg formoder at det på tross av enkelte feilutviklinger – som lar seg unngå – totalt sett betyr en stor gevinst. Dette støttes ikke bare av immigrasjonsteori, men også av en vurdering av den tyske innvandringshistorien i forrige århundre. Vi trenger innvandringen på grunn av pensjonene, og dessuten for arbeidsmarkedet.

En formodning om at fremtiden blir omtrent som fortiden, smaker litt av økonomisk fagidioti, ledsaget av en dash ønsketenkning som dessuten ignorerer nåtiden. Skulle det virkelig ikke være noen kulturelle eller politiske faktorer som kompliserer ligningen?

En underliggende antagelse i nesten all innvandringspositiv tenkning er at befolkningen for all del ikke må synke, at man for å bruke Sinns formulering ikke har noe valg – et viktig og komplekst tema som intervjueren inviterer professoren til å drøfte:

Ifo-Instituttet som De leder, har beregnet at hver innvandrer koster staten gjennomsnittlig 1.450 euro pr. år, når man ser bort fra de generelle statsutgifter. Uten innvandring ville vi i Tyskland ha hatt en minkende befolkning. Innvandrerne hjelper snarere til med å utnytte en offentlig infrastruktur, som ellers ville måtte nedbygges, og medføre store omkostninger og konflikter. Ville det ikke være mer rettferdig å bare regne med marginalomkostningene? Altså de faktiske statlige tilleggsutgifter de forårsaker?

Nesten alle omkostninger som på kort sikt virker faste, er variable på lang sikt. Vi har regnet med de langsiktige marginalomkostningene, slik det er vanlig ved sammenlignbare studier. Ti prosent mer eller mindre befolkning gir ti prosent mer eller mindre i statsutgifter.

Er ikke det et temmelig realitetsfremmed syn? Man ser jo hvilke konflikter det skaper, når skoler og politistasjoner må stenges i Øst-Tyskland på grunn av synkende folketall?

Hva innvandringspolitikk gjelder, taler vi om svært langsiktige virkninger. Bare tenk på hvor mange statsinstitusjoner som bare i de siste 25 år er nedlagt eller nyopprettet i det tidligere DDR. Nei, slike aspekter spiller en underordnet rolle. Og mener De på alvor at innvandring skulle være bra fordi vi da kan utnytte politistasjonene bedre? For øvrig: Dersom det er slik at det finnes langvarige faste utgifter til offentlig forvaltning, må små delstater ha en større statsandel enn store deltstater. Det kan det ikke være tale om.

Disse små delstatene har alltid vært små. Men vi taler nå om Tyskland, hvor befolkningen vil skrumpe inn uten tilvekst. Det finnes knapt praktiske erfaringer med hvordan statsutgiftene lar seg redusere proporsjonalt.

Denne oppfatningen kan kanskje ligge i Deres Hamburg-perspektiv. Der har det jo allerede skjedd en massiv sammenslåing av kommuner, for eksempel i Brandenburg, eller av kretser i Mecklenburg-Vorpommern. Men nok om det. Dersom De ubetinget vil argumentere med kortsiktige marginalomkostninger, må De i det minste legge de samlede marginalomkostningene til grunn, som også omfatter opphopingseffekter. Som for eksempel trafikkorker i gatene, ventetider i offentlige institusjoner, eller den faren befolkningen utsettes for gjennom utilstrekkelig fullbyrdelse av straffer i et totalt overbelastet rettsvesen.

På grunn av innvandringen star vi dermed oftere i kø. Er da det virkelig relevant?

Ulemper ved brukernes gjensidige trengsel og blokkering av hverandre, finnes, foruten i rettsvesenet også i alle offentlige institusjoner. Det er et grunnleggende aspekt ved såkalte ”medlemsfordeler”, slik de nå engang tilbys av stater. Tar man dette med i regnskapet, kommer man til enda høyere innvandringsomkostninger enn vi har kommet fram til i vår studie fra Ifo-instituttet. En analyse som begrenser seg til kortsiktige pengemessige marginalomkostninger vil bli grovt feilaktig, Jeg kan ikke tenke meg at noe slikt vil bli lagt fram av en økonom som vil bli tatt på alvor.

Hele diskusjonen forverrer Sinns forklaringsproblem.

Hvorfor skulle en befolkningsnedgang totalt sett være så mye verre for landet enn trengsel?

Når en dertil tar i betraktning at Sinns fremtidsperspektiver forutsetter at reelle, foreliggende problemer lar seg trylle bort, sitter en igjen med at innvandringsoptimismens intellektuelle grunnlag er borte – søkk borte.