På lørdag hadde Even Danbolt et tankevekkende leserinnlegg på trykk i Dagbladet, hvor det ble vist til at hele 20 prosent av alle barn i Norge fjernes ved abort. Tirsdag fikk han et ironisk svar fra Eirik Steen-Olsen, som fleiper med at dersom abort er å regne som fjerning av barn, så begår også menn folkemord på 40 millioner barn hver gang de onanerer.

Ifølge Verdas helseorganisjon so har ein mann med normal sædkvalitet minst 20 millionar spermiar (kjempesmå born) per milliliter med sædveske og det er rundt 2 milliliter sædveske per ejakulasjon. Det vil sei at 40 millionar born vert drept kvar gong ein mann begår detta lovlege folkemordet me kallar for onani.

Om me seie at kvar mann i Noreg begår folkemord/onani ein gong i veka so vil det bety at 5,2 milliardar born vert fjerna kvart år. Altså minst 173 millionar skuleklassar som skulevesenet og det Norske folk går glipp av.

Å sette likhetstegn mellom sædceller og ufødte barn, som utvikler både hjerner, fingre og bankende hjerter, og som uavbrutt av vold til slutt vil bli fullvoksne mennesker, er omtrent like intellektuelt uærlig som det er kjedsommelig (alle over 12 år må ha hørt dette tenåringsargumentet minst fem ganger innen nå).

For å tildekke faktumet at destruksjonen av ufødte barn i det hele tatt representerer et moralsk dilemma, hvor det foreligger konflikterende interesser, har de progressive satt premissene i debatten med et eufemiserende, avhumaniserende språk.

Som den konservative britiske forfatteren Peter Hitchens har poengtert, har mordere tross alt en tendens til å avhumanisere sine ofre før de utsletter dem. Derav må betegnelsen «ufødt barn» nødvendigvis diskrediteres, og heller erstattes med begreper som «celleklump», «foster» og «embryo». Ordet «mord» avløses på sin side av eufemismer som «abort», «svangerskapsavbrudd» og «fosterreduksjon».

Steen-Olsen benytter seg av samme strategi når han likestiller det ufødte barnet med en sædcelle, og utslettelsen av det med masturbering.

Og som vanlig gjøres det intet forsøk på å skille mellom de ulike stadiene av et svangerskap. Slik kan man rettferdiggjøre dagens lovgivning, som tillater utslettelse av ufødte barn fram til uke 22, med henvisning til grad av biologisk kompleksitet ett sekund etter unnfangelsen (selv da gir imidlertid ikke Steen-Olsens ironisering mening, tatt i betraktning at et befruktet egg er noe helt annet enn en sædcelle).

I den grad man diskuterer innskrenkelse av loven på dette feltet, er det selvfølgelig de øvre grensene for hva som i dag er tillatt (selvbestemt til uke 12, og med nemdstillatelse til uke 22) som er relevant, ikke den nedre for hva som er fysisk mulig (selve unnfangelsen). Igjen og igjen skyr de politisk korrekte debatten om grensene de selv har satt. Mon tro hvorfor?