Bolsjevikrevolusjonen i 1917 ble begynnelsen på et av historiens mest brutale politiske eksperimenter. Fra Lenin og Trotskij til Dzerzjinskij og Putin går det en historisk linje som Europa aldri må glemme.
7. november var en skjebnedag for mange land i Europa og resten av verden. I dag er det 109 år siden bolsjevikene tok makten i Petrograd i 1917. Alle som verdsetter frihet, demokrati og menneskeverd, burde markere denne dagen som en sørgedag. Kanskje burde flaggene vært på halv stang.
Den 7. november 1917 (25. oktober etter den daværende russiske kalenderen) gjennomførte bolsjevikene, under ledelse av Vladimir Lenin og Leo Trotskij, et statskupp som skulle få katastrofale følger langt utover Russlands grenser.
Det som ble fremstilt som en revolusjon for arbeiderne og folket, utviklet seg til et av historiens mest brutale totalitære politiske systemer. Kommunismen lovet likhet, rettferdighet og frigjøring. Resultatet ble i stedet politisk terror, undertrykkelse, massearrestasjoner, arbeidsleirer, sultkatastrofer og millioner av menneskeliv tapt.
Dette var ikke en demokratisk maktovertakelse. Bolsjevikene tok makten med våpen og satte deretter i gang en systematisk nedbygging av politisk frihet og demokratiske institusjoner.
Tsarfamilien ble henrettet
Den russiske tsarfamilien skulle heller ikke få overleve det nye regimet.
Tsar Nikolaj II, hans kone Alexandra og deres fem barn ble henrettet av bolsjevikene i Jekaterinburg natt til 17. juli 1918. Barna var Olga, Tatjana, Maria, Anastasia og Aleksej.
Hele familien ble brutalt drept. Også flere tjenestefolk som hadde fulgt familien i fangenskap, ble henrettet.
Det var et symbolsk og grusomt uttrykk for hva det nye regimet var villig til å gjøre for å befeste sin makt. Ingen skulle være trygge dersom de ble oppfattet som en trussel mot revolusjonen.
Lenin, Trotskij og etableringen av terrorapparatet
Lenin og Trotskij var sentrale arkitekter bak det nye maktapparatet. De bygget ikke et demokrati, men en ettpartistat der politisk opposisjon ble slått ned med vold.
Det hemmelige politiet Tsjekaen ble opprettet i desember 1917 under Feliks Dzerzjinskij. Han ble organisasjonens første leder og en av hovedarkitektene bak den røde terroren.
Tsjekaen fikk i oppgave å bekjempe regimets politiske motstandere. I praksis ble den et redskap for vilkårlige arrestasjoner, tortur og henrettelser. Organisasjonen ble forløperen til senere sovjetiske sikkerhetstjenester, blant annet GPU, NKVD og KGB.
Trotskij var ikke KGBs grunnlegger, slik enkelte historiske fremstillinger kan gi inntrykk av. KGB ble først opprettet i 1954. Men Trotskij var en sentral aktør i etableringen av det bolsjevikiske diktaturet. Han organiserte Den røde armé og spilte en avgjørende rolle i borgerkrigen og konsolideringen av bolsjevikenes makt.
Det er vanskelig å forstå Europas moderne historie uten å forstå konsekvensene av det som skjedde i Petrograd denne novemberdagen.
Revolusjonen la grunnlaget for Sovjetunionen, et imperium som i flere tiår spredte kommunistisk ideologi, militær makt og politisk undertrykkelse langt utenfor egne grenser.
Millioner av mennesker ble drept eller fengslet under kommunistiske regimer. Andre millioner mistet friheten, eiendommene sine og muligheten til å bestemme over sine egne liv.
Fra Feliks Dzerzjinskij til Vladimir Putin – KGBs lange skygge
Det er en historisk linje fra Feliks Dzerzjinskij til Vladimir Putin som fortjener langt større oppmerksomhet.
Dzerzjinskij grunnla det sovjetiske hemmelige politiet. Han bygget opp et system der overvåking, angiveri, arrestasjoner og politisk terror ble sentrale virkemidler for å bevare makten.
Dette sikkerhetsapparatet utviklet seg gjennom flere tiår og ble til slutt kjent som KGB.
Nesten hundre år senere fikk Russland en president med bakgrunn fra nettopp dette systemet. Vladimir Putin tjenestegjorde i KGB i 16 år, blant annet i Dresden i det tidligere Øst-Tyskland.
Det er et historisk paradoks at Russland, etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, skulle ende opp med en tidligere KGB-offiser som landets mektigste mann.
Putin har siden bygget opp et stadig mer autoritært styre, med omfattende kontroll over medier, politisk opposisjon og statsapparat. Russiske opposisjonspolitikere og journalister har opplevd trusler, fengsling og forfølgelse. Russland har også ført en fullskala invasjonskrig mot Ukraina siden februar 2022.
Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at Putin i april 2026 besluttet å gi det russiske FSB-akademiet navnet Feliks Dzerzjinskij-akademiet.
Dette er institusjonen som er etterfølgeren til KGBs tidligere høyskole, der Putin selv fikk sin sikkerhetsfaglige utdanning.
Dzerzjinskij var mannen som grunnla Tsjekaen og ledet det første sovjetiske terrorapparatet. Nå har Putin valgt å hedre ham ved å gi hans navn tilbake til sikkerhetstjenestens akademi.
Dette er neppe et tilfeldig navnevalg. Det er et tydelig symbol på hvilken historisk tradisjon dagens russiske makthavere ønsker å identifisere seg med.
Fra Dzerzjinskij til Putin går det en historisk tråd som Europa ikke bør ignorere.
Angela Merkel og den tidligere KGB-offiseren
En annen interessant forbindelse er forholdet mellom Vladimir Putin og tidligere tysk forbundskansler Angela Merkel.
Merkel vokste opp i det kommunistiske Øst-Tyskland, DDR. Putin tjenestegjorde for KGB i Dresden fra 1985 til 1990.
De to hadde dermed en geografisk og historisk tilknytning til det samme kommunistiske Øst-Tyskland. Putin arbeidet for den sovjetiske etterretningstjenesten, mens Merkel levde i det østtyske samfunnet som var kontrollert av SED-regimet og det hemmelige politiet Stasi.
Da Merkel ble tysk forbundskansler i 2005, fikk hun et langvarig politisk forhold til Putin. De møttes en rekke ganger og samarbeidet om blant annet energi, handel og europeisk sikkerhetspolitikk.
Putin og Merkel hadde et spesielt politisk forhold. De hadde også et felles språk gjennom Merkels russiskkunnskaper og Putins tyskkunnskaper.
Det betyr ikke at de var private venner. Merkel har i ettertid beskrevet Putins maktspill og sin skepsis til ham. Men deres mangeårige politiske samarbeid fortjener kritisk historisk oppmerksomhet.
Det er et tankekors at Europas største økonomi i så mange år hadde en leder som samarbeidet så tett med en tidligere KGB-offiser som senere skulle utvikle Russland i stadig mer autoritær retning.
Tysklands avhengighet av russisk gass og utbyggingen av Nord Stream-rørledningene ble også viktige deler av dette forholdet.
Historien har vist hvor risikabelt det kan være når europeiske ledere undervurderer autoritære makthavere.
Da bolsjevikene plyndret tsarens vinkjellere
Det finnes også en episode fra revolusjonsdagene som sier mye om hvordan det gamle Russland ble behandlet etter bolsjevikenes maktovertakelse.
Under Vinterpalasset i Petrograd lå tsarens omfattende vinkjellere. Her hadde den russiske keiserfamilien gjennom generasjoner samlet kostbare viner, konjakker og andre eksklusive drikkevarer.
Samlingen inneholdt sjeldne årganger fra blant annet Frankrike og Ungarn. Dette var verdifulle flasker som hadde stor historisk og økonomisk verdi, og som ble brukt ved hoffets spesielle anledninger.
Etter bolsjevikenes maktovertakelse ble vinkjellerne utsatt for omfattende plyndring.
Den franske diplomaten Louis de Robien beskrev i sin dagbok hvordan soldater og andre plyndrere tok seg inn i kjellerne og drakk av de enorme lagrene. Han forteller blant annet om kostbare Tokaj-viner fra Katarina den stores tid som ble drukket opp.
Den amerikanske diplomaten Joshua Butler Wright rapporterte også om plyndringen. I en diplomatisk rapport beskrev han hvordan soldater hadde brutt seg inn i Vinterpalassets vinkjeller og forsynt seg av en samling som omfattet rundt 300 000 flasker.
Det utviklet seg til et omfattende alkoholkaos. Soldater gikk beruset rundt med våpen, og situasjonen ble så alvorlig at det ble forsøkt å ødelegge gjenværende flasker for å hindre ytterligere plyndring og fyll.
Det var ikke bare vin som gikk tapt. Verdifulle gjenstander og deler av palassets historiske interiør ble også plyndret eller ødelagt.
Denne episoden er et talende bilde på revolusjonens første fase: Et regime som hevdet å representere arbeiderklassen og skape et nytt og bedre samfunn, klarte ikke engang å beskytte de historiske verdiene det hadde overtatt.
Russlands keiserlige kulturarv ble rammet av en revolusjon som ikke bare tok liv og frihet, men også ødela og plyndret store deler av landets historiske skatter.
En dag verden burde huske
Sovjetunionen gikk formelt i oppløsning i 1991. Mange håpet at dette skulle bli begynnelsen på en ny epoke med frihet og demokrati for Russland og de tidligere sovjetrepublikkene.
Men arven etter det sovjetiske systemet forsvant ikke.
Kommunismen har etterlatt seg en blodig historie. Det betyr ikke at alle som har trodd på sosialistiske ideer, kan holdes ansvarlige for forbrytelsene. Men det betyr at vi aldri må glemme hva som skjer når en politisk ideologi setter seg over individets frihet, rettsstaten og menneskeverdet.
Det er også grunn til å stille kritiske spørsmål til venstreorienterte politikere i vår egen tid. Hvorfor har kommunismens forbrytelser så ofte fått mindre oppmerksomhet enn nazismens? Hvorfor har så mange intellektuelle, politikere og politiske bevegelser vært villige til å bortforklare eller bagatellisere overgrep begått i kommunismens navn?
Det er fullt mulig å kjempe for sosial rettferdighet, arbeidstakerrettigheter og økonomisk utjevning uten å forsvare kommunistiske diktaturer. Men det må også være et ufravikelig krav at alle totalitære ideologier møtes med den samme moralske fordømmelsen.
Vi markerer 7. november som en viktig dato i europeisk historie, blant annet fordi Berlinmuren falt i 1989. Vi minnes ofrene for nazismen og Holocaust. Det er også på høy tid at Europas kommunistiske terrorhistorie får den oppmerksomheten og det alvoret den fortjener.
Hvorfor har vi ikke en tilsvarende sterk europeisk tradisjon for å minnes ofrene for kommunismen?
Hvorfor er det fortsatt mulig å bære kommunistiske symboler og romantisere revolusjonære ledere uten at historien om terroren og menneskelivene som gikk tapt, alltid blir trukket frem?
7. november 1917 var ikke begynnelsen på noen frigjøring av menneskeheten. Det var begynnelsen på et nytt diktatur som skulle sette dype og tragiske spor i verdenshistorien.
Fra Lenin og Trotskij til Dzerzjinskij og Putin ser vi hvordan makt, ideologi og sikkerhetsapparat kan gå hånd i hånd når friheten settes til side.
Vi må aldri glemme hva som skjedde den dagen.
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
