«You will now listen to my voice … On the count of ten you will be in Europe.» Slik lyder Max von Sydows hypnotiserende stemme i åpningen av Lars von Triers film «Europa». Tre tiår senere er det fristende å si at vi aldri våknet. Vi er fortsatt i Europa.

Von Triers mesterlige Europa-trilogi – «Forbrytelsens element» (1984), «Epidemic» (1987) og «Europa» (1991) – ble den gang oppfattet som en dyster, men distansert kunstnerisk lek med et kontinent i ruiner etter krigen. I dag kan trilogien snarere leses som et profetisk tidsbilde.

I denne dobbeltkronikken vil jeg se filmene på nytt og fortelle om dem i anledning av at von Trier nylig fylte 70 år og har kuratert en aktuell utstilling som høres svært lovende ut. Den rommer blant annet Hammershøis mesterverk «Fem portretter». Men man kjenner igjen stilen fra filmene. Det hypnotisk fengende, uhyggelig-skjønne, gråbrune mørket som man formelig suges inn i.

Vilhelm Hammershøi, «Fem portræt» (1901–02)

I denne første kronikken vil jeg fokusere på trilogiens temaer. Andre del skal handle om von Triers kunstneriske form.

Idealisten som blir det ondet han bekjemper

Det tematiske mønsteret som binder trilogien sammen, er sentrert om den velmenende idealisten som reiser inn i et traumatisert Europa for å gjøre godt, men ender opp med selv å bidra til ulykken.

I «Forbrytelsens element» lar den eksilerte detektiven Fisher seg hypnotisere tilbake til sin siste sak: jakten på en seriemorder hvis ofre er unge jenter. For å forstå morderen lever Fisher seg så dypt inn i morderens logikk at grensen mellom jeger og bytte til sist forsvinner.

I «Europa» reiser den tysk-amerikanske Leopold Kessler til etterkrigstidens okkuperte Tyskland med en naiv drøm om å «vise litt vennlighet» overfor sitt fedreland. I stedet blir han viklet inn i et nazistisk nettverk og ender selv som et redskap for den ondskapen han trodde han kunne heve seg over.

Samme mønster gjentar seg i manuskriptet som von Trier og Niels Vørsel har skrevet til «Epidemic». Hovedpersonen er legen Mesmer, som trosser helsemyndighetene og reiser ut for å hjelpe en befolkning rammet av pest. Hans misjon ender med det motsatte. Det viser seg at han selv har båret smitten med seg og spredt den.

Der ligger også trilogiens grunnfigur: Den som drar ut for å redde andre uten først å ha erkjent sin egen sårbarhet og syndighet, ender med selv å bli katastrofens kilde.

Filmens slutt gjør poenget enda mer foruroligende. Det er en av de mest uhyggelige scenene jeg har sett i dansk film.

For å bevise at manuset deres bare er fiksjon, lar Lars og Niels hypnotisøren Ali Hamann føre en ung kvinne inn i filmens univers. Men hypnosen slår feil, og kvinnen blir overmannet av visjonene og skriker uavbrutt av redsel, inntil det går opp for de tilstedeværende at hun har pådratt seg den dødelige sykdommen som fiksjonen handler om. Det som skulle bevise avstanden mellom fortelling og virkelighet, beviser i stedet det motsatte.

Idealisme uten realitetssans er farlig, for den som ikke vil se det onde i øynene, blir før eller senere selv dets håndlanger. Det er en klassisk, tragisk innsikt som mye av vår tids politiske tenkning har glemt. Den vil redde verden, men glemte å beskytte oss selv.

Også derfor er det verdt å bruke tid på von Triers trilogi.

Advarsel midt i optimismen

Store kunstnere er en slags seismografer som kan fornemme skjelv dypt nede i undergrunnen, som vanlige mennesker ikke er i stand til å oppfatte.

Det er verdt å huske når «Europa» faktisk ble skapt. Filmen hadde premiere i Cannes i mai 1991, et halvt år etter den tyske gjenforeningen og midt i euforien som fulgte etter murens fall. Det var årene da en hel generasjon trodde at historiens store konflikter var avgjort, og at Europa nå kunne se frem mot en lang, lineær fremgang mot paradiset på jorden, historiens avslutning.

I dette tidsskiftet laget von Trier en film om et Tyskland som fremdeles var gjennomsyret av nazismens skygge, om en stormakt, USA, som ikke forsto det landet den ønsket å sivilisere, og om en hovedperson som lar seg hypnotisere inn i en søvngjengeraktig aksept av det som foregår omkring ham.

Altså en film om et kontinent som feirer sin egen befrielse, samtidig som det fortrenger hvor mye fortidens demoner romsterer i kjelleren under det europeiske hus.

Et Europa som ikke kan våkne

Trilogiens poeng er en avvisning av selve fremskrittsfortellingen som EU-prosjektet siden har bygget videre på. Forestillingen om at Europa beveger seg fremover, vekk fra sin mørke fortid, mot stadig mer fred, velstand og opplysning. EU fikk som kjent Nobels fredspris i 2013.

Hos von Trier finnes det ingen slik retning. Fortiden lukker seg ikke, men legger seg som nye lag oppå de gamle, inntil nåtidens uhyrligheter blir umulige å skjelne fra de opprinnelige. Historien er ikke en serie avsluttede kapitler man kan legge bak seg med en unnskyldning og en minnehøytidelighet, med cancel culture og storslåtte forsøk på å sensurere de europeiske befolkningene.

Historien er en levende arv som fortsetter å forme nåtiden, enten man ønsker det eller ikke. De sterke gudenes gjenkomst, som forkjemperne for det åpne samfunnet frykter.

Fortrengelsens regnskap

Et av de mest talende bildene i trilogien gjelder de alliertes avnazifiseringsprosess, der tyskerne etter krigen måtte fylle ut spørreskjemaer for å fastslå graden av deres skyld. Von Trier behandler denne prosessen som et symbol på et dypere selvbedrag. Det er troen på at moralsk skyld kan måles, registreres og avsluttes ved hjelp av byråkratiske prosedyrer.

Men ondskap lar seg ikke administrere bort med skjemaer. Ondskapen følger menneskets frihet som en skygge, slik den tyske filosofen Rüdiger Safranski skriver i boken «Det onde eller frihetens drama».

Vår tids institusjoner, med sine offentlige unnskyldninger, mangfoldsskjemaer og symbolske erklæringer, lider av den samme feilslutningen.

«Epidemic» er på samme måte et urovekkende bilde på hvordan en elite – kulturell, politisk, akademisk – observerer en samfunnskrise fra sikker avstand, mens den i virkeligheten allerede er en del av problemet den hevder å analysere.

Ikke med utsikt til borgerkrigen, slik Enzensberger skrev omtrent samtidig, men midt i dens første stadier.

Trilogiens uforglemmelige bilder

Mens store deler av den politiske og kulturelle eliten på 1990- og 2000-tallet valgte å tro på historiens lykkelige retning, valgte von Trier å filme dens mareritt. Det finnes scener og bilder i trilogien som aldri forlater oss når vi først er blitt konfrontert med dem.

En hest synker langsomt ned i et oversvømt landskap fullt av etterlatt skrammel, mens det syke, svovelgule lyset legger seg som en sykdom over hele bildeflaten. Inspektør Fisher vasser gjennom et oversvømt kontor, der saksmapper flyter mellom veltede arkivskap som rester av en sivilisasjon ingen lenger kan redde. Et glimt av rødt blod bryter gjennom det svart-hvite bildet, som om det var den eneste sannheten en bedøvet verden fremdeles kan merke. Et lik driver stille nedover elven, mens fortelleren med sin hypnotiske stemme får seeren til å synke med. Ned i glemselens mørke vann.

I neste kronikk skal vi se nærmere på disse – skjønne og uhyggelige – bildene.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.