I lokalvalgene som nettopp har funnet sted i Storbritannia, er det tydelig at landet går igjennom et seismisk politisk skifte. Det gamle topartisystemet, med liberaldemokratene som haleheng, er historie. Vinneren er soleklart Reform UK, som har fosset frem, på bekostning av både Labour og The Conservative Party. Grunnen er enkel: Britene har fått nok av å ta hensyn til alle andre. Kritikere kaller det trumpisme og hat-retorikk, men for arbeiderklasse-briter som er blitt forbigått i en årrekke, er det bare en naturlig konsekvens av elitenes omfavnelse av alt annet enn britiske rettigheter.

Selv om det ikke var parlamentsvalg, ble valget en test for Labour og Keir Starmer – en test de strøk på med glans. Det var ikke uventet. Keir Starmer er ofte omtalt som landets minst populære statsminister noensinne. «Keir Starmer’s a wanker», blir sunget når menneskemengder samler seg, som under fotballkamper, over hele landet. «Two-tier-Kier» er en annen lite flatterende beskrivelse, som henviser til hvordan myndighetene under Labour behandler dem som er uenig med Labour og setter politiske motstandere i fengsel. Det er vanskelig å beskrive Starmer politisk. Han er autoritær og definitivt på venstresiden, men ikke populær blant ungdommen, som heller stemmer på the Green Party under Zack Polanski. Han har ikke lykkes i å få økonomien på fote igjen heller, men det er ikke så forunderlig, når han setter opp skatter og avgifter som gjør det stadig vanskeligere å drive business. Kanskje mest alvorlig: Han lovet å «knuse gjengene», altså menneskesmuglerne som organiserer båtene som tar ulovlige migranter over Den engelske kanal, og heller ikke dét har lykkes, snarere tvert imot.

Det har også stormet rundt Starmer personlig, og skandalen rundt utnevnelsen av Peter Mandelson, som hadde sterke koblinger til Jeffrey Epstein, er bare én av mange. Lord Alli, en venn som lånte ut leiligheten sin til statsministeren og kjøpte klær til både ham og kona Victoria, er en annen. Det pågår også en rettssak der tre unge menn av ukrainsk opprinnelse er siktet for brannstifting på eiendommer knyttet til Starmer. Starmer lever på nåde – og det gjør Labour som parti også.

Fokuset har dreid seg om alt annet enn det vanlige briter er opptatt av. De er patriotiske, men får ikke lov til å være stolte av sitt eget land. Tvert imot er det muslimer som er «Storbritannias ansikt». Som kollega Arnt Jensvoll skriver, «i en tale som skal være holdt 3. mars iår under et Ramadan Iftar-arrangement, roste Keir Starmer muslimene for å være «suksessfulle, briljante og kreative mennesker som har gitt et enormt bidrag til Storbritannias historie med sin godhet, sin kunst og utdannelse. De er det moderne Storbritannias ansikt. De er eksepsjonelle mennesker».

Keir Starmer: – Muslimer er det moderne Stor­britannias ansikt

At Labour nå får svi ved valgurnene, er derfor helt og holdent deres egen skyld. De tok ikke hintet da kampanjen «Raising the Colours» tok av over hele landet, med britiske og engelske flagg som vaiet overalt i landsbyer og større byer.

Britene heiser sine flagg: Nok er nok!

De tok heller ikke hintet da folk demonstrerte utenfor migranthotellene etter seksuelle overgrep fra asylsøkere, eller da Tommy Robinson samlet det som muligens var millioner i Londons gater under Freedom Rally i september i fjor.

Mistet troen på Toryene

Det konservative parti har også delvis lukket øynene for det som skjer. Selv om lederen Kemi Badenoch er både dyktig og sier de riktige tingene, har det ikke hindret profilerte partifeller som Danny Kruger og Robert Jenrick i å forlate partiet til fordel for Reform UK. Deler av Tory-partiet er fortsatt såkalte «wet tories,» det vil si liberale, EU-vennlige og innvandrings-positive folk som hater det Nigel Farage står for. Og etter 14 år ved makten, der landet ble kjørt omtrent i grøften, mistet velgerne tiltro til det som er verdens eldste politiske parti. Likevel er det små glimt av håp for partiet – de klarte å gjenvinne Westminster fra Labour, blant annet.

Og selv om mediene hausset opp The Green Party noe voldsomt på forhånd, ble det ingen grønn (eller rødgrønn, om vi ser på det politiske budskapet) revolusjon. Fremgang, ja, men ikke noe valgskred. Partiet ble grunnlagt for 35 år siden og vant 584 seter, mens Reform, grunnlagt for syv år siden, vant 1453. Selv om de fridde til muslimer, var det mange mer konservative muslimer som stemte på egne, muslimske kandidater – muligens fant de The Green Party altfor liberalt når det gjaldt saker som LHBT-rettigheter, for eksempel.

Det var Reform UK som kunne ta seieren mange steder. Partiets fremgang ga dem kontroll over sitt første distrikt i London, Havering, og de slo toryene i blant annet Essex og Suffolk, og tok over kommunestyrene fra Labour i blant annet Barnsley, Wakefield, Sunderland og Gateshead. Newcastle-under-Lyme gikk fra Toryene til Reform.

Historisk skifte

Nigel Farages første kommentar etter valget var: «Det som har skjedd, er et virkelig historisk skifte i britisk politikk. Vi har vært så vant med å tenke politikk i forhold til venstre og høyre, men det som Reform er i stand til å gjøre, er å vinne i områder som alltid har vært konservative, og samtidig beviser vi på stort vis at vi kan vinne i områder som Labour har dominert siden slutten av første verdenskrig.»

Reform gjorde det helt klart best i områder som stemte for Brexit i 2016. Og det stemmer med de politiske strømningene som har vokst siden. For til tross for Brexit har britene lenge ventet på å få sin nasjonale suverenitet tilbake. Storbritannia er ingen leder på den globale scene, men en etterdilter. De sier «vær så god» hver gang Ukraina ber om penger og støtte, de vil gi bort Chagos-øyene og attpåtil betale for det, og landet har tatt imot over 180.000 båtmigranter, papirløse (stort sett) unge menn med ukjent bakgrunn, de siste fem årene. Unge, britiske, hvite gutter blir fortalt at de er misogynistiske og blir hengt ut i «Adolescence» – Netflix-serien som demoniserer unge gutter – mens overgripere av pakistansk herkomst er det virkelige problemet.

Lokalvalget i Storbritannia viser også at propagandaen ikke virker lenger. Folk bryr seg ikke om å bli kalt fascister, populister eller ytre høyre. De vet at de ikke er rasister, men de gidder ikke å stemme på hovedstrømspartiene for å bevise det. Istedenfor stemmer de for sine egne interesser. Og det er akkurat slik det skal være i et demokrati.