De mange selvoppnevnte USA-ekspertene i media, så vel som de såkalte USA-kjennerne i det snevre utenrikspolitiske fagmiljøet i Norge, lider uten unntak av langt fremskredet Trump Derangement Syndrom. Det er ikke bare en påstand. Det er et faktum. De ser ikke skogen for bare TDS-trær.

Nå er det Venezuela som står for tur. Trump er i ferd med å invadere Venezuela, mener de. De viser til det økte amerikanske militære nærværet utenfor Venezuelas kyst.

Det er nå mellom 10.000 – 20.000 amerikanske tropper i regionen, de fleste stasjonert på baser i Puerto Rico. Og 12. hangarskipsgruppe med verdens største hangarskip, USS Gerald R. Ford, med et mannskap på 4.500 er på vei fra Middelhavet for å slutte seg til 7 overflatefartøy og en atomubåt, som allerede er på plass. Det er også en skvadron med F35 jagerfly, en enhet med US Marines med landgangsfartøyer samt en bråte CIA-agenter på landsiden.

Det kan likne på forberedelsene til en invasjon. Men er det det? Selv sier Trump at det dreier seg om krigen mot narkotika. Det er den offisielle versjonen.

Det første Trump gjorde da han ble innsatt som president 20. januar 2025, var å erklære krig mot narkotikakartellene. Det er flere narkotikadødsfall i USA enn antallet falne i alle kriger USA har deltatt i de siste 100 årene til sammen, inklusive andre verdenskrig. Bare i 2023 døde 110.000 amerikanere av overdose.

Narkotikastrømmen fører til enorme helse- og sosialutgifter og svekker statens finanser. Det underminerer arbeidskraftens produktivitet og landets økonomi og fører til utstrakt korrupsjon. Og ingen amerikansk president til nå har vist vilje eller evne til å ta tak i problemet.

Men det var bl.a. dét Trump gikk til valg på. En fast hånd i krigen mot narkotika er en åpenbar vinnersak. Men det kan like vel ikke være the war on drugs, som forklarer det økte amerikanske militære nærværet i regionen.

For, selv om Venezuela er et viktig transittland for kokain fra Columbia og Peru, kommer mer enn 80 % av all narkotika til USA over grensen fra Mexico. Over 90 % av alt fentanyl som når USA, er produsert i Mexico, med råvarer importert fra Kina. Nærmere 90 % av kokainet går gjennom den vestlige ruten i Stillehavet. Kun ca. 8 % når USA gjennom den østlige karibiske korridoren fra Venezuela

Jeg befinner meg for tiden ikke så mange kilometerne fra Venezuelas kyst, midt i den karibiske smuglerruten. Jeg skal ikke av den grunn påberope meg spesiell innsikt i hva som foregår i Trumps hode, og hva som er hensikten med den amerikanske flåtestyrken som ligger rett bortenfor her. Men det kan være grunn til å resonnere litt bredere enn det TDS-styrte norske USA-eksperter gjør.

For, det er et mønster i Trumps heseblesende hektiske utenrikspolitikk. Han er høyt og lavt og over alt og gjemmer seg ikke i kjelleren slik hans alderssvekkede forgjenger gjorde.

Men det går en linje fra Canada og Grønland til Panama og videre til Iran. Den gjentar seg i forhandlingene knyttet til krigen i Ukraina og på Gaza-stripen, samt i forholdet til vestlige allierte i EU og NATO, så vel som til Russland, Kina og Nord-Korea, og nå Venezuela.

Trump er realpolitiker. Det betyr at han er interessedrevet, transaksjonsorientert og mål/middel-styrt. Han vet at det er makta som rår i forholdet mellom statene i det internasjonale samfunn. Og som verdens mektigste statsleder, er han ikke redd for å bruke den.

Trump tar i bruk de maktmidlene han har til rådighet for å ivareta USAs utenrikspolitiske interesser: diplomatiske, handelspolitiske og om nødvendig, også militære.

Men i tillegg til at han er realpolitiker, er det én kombinasjon av minst fire forhold til som gjør ham til en statsleder av et uvanlig format.

Han gir fullstendig bengen i diplomatisk skikk og bruk. Det setter ham utenfor det gode selskap av vestlige statsledere, men gjør ham uforutsigbar og genererer forhandlingsstyrke.

Forhandlingsstrategien er offensiv, på grensen til aggressiv. Han tar the high ground umiddelbart og starter alltid høyt, og lar seg heller prute ned enn forsøke å prute oppover fra en mer realistisk utgangsposisjon. Det gir ofte et bedre enn forventet sluttresultat.

Han bruker militærmakt om nødvendig, men i begrenset omfang. Han tok ut øverstkommanderende i Irans revolusjonsgarde med et presisjonsangrep i 2020 og likedan de iranske anrikningsanleggene nå i juni, men unngikk krig, slik mange av haukene i Kongressen hadde håpt på, og slik mange i MAGA-bevegelsen hadde fryktet.

Det er grunn til å ta ham på ordet, når han sier at han vil ha slutt på de endeløse amerikanske krigene. Han ville ha USA ut av Afghanistan. Han vil ikke gå til krig mot Russland over Ukraina. Han har fremforhandlet en fredsavtale i Gaza. Det er grunn til å tro ham, når han sier at han gjerne skulle hatt Nobels fredspris.

Og, til sist, han oppnår resultater.

Ta Canada. Tidlig i hans andre presidentperiode tok han opp igjen retorikken fra handelskrigen han startet med Canada i 2018, om at Canada egentlig hørte hjemme som en 51. stat i USA.

Trump la på 25 % toll på kanadisk stål og tømmer. Trudeau pep, men ga raskt etter og avviklet kvotereguleringen på importen av meieriprodukter fra USA og økte bevilgningene for å sikre grensen bedre mot narkotikasmugling. De som trodde at Trump ville annektere Canada kunne puste lettet ut.

Og Grønland. Trumps forslag i 2019 om å kjøpe Grønland fra Danmark, fordi det var et strategic imperative for USA å demme opp for russerne og kinesernes økte aktivitet i Arktis, ble tatt opp igjen i februar i år.

Regjeringen i København satt på ny morgenkaffen i vrangstrupen, men ble raskt enig med Washington om å styrke det lenge forsømte danske militære nærværet på Grønland, en oppgradering av de amerikanske radarene og en avtale med USA om utvinning av sjeldne jordarter og mineraler, uten at et skudd ble avfyrt.

I april var det Panama sin tur. Trump mente at konsesjonene som var gitt kineserne til å bygge havner i Panamakanalen utgjorde en potensiell trussel for fri ferdsel og amerikansk sikkerhet. Han truet med å ta Panamakanalen tilbake under henvisning til en traktat fra 1903.

Kontraktene med kineserne ble revidert. Avgiftene for amerikanske skip ble redusert med 15 %, og felles sikkerhetspatruljering ble iverksatt uten noe mer bråk.

Russerne og kineserne ble blokkert både i sør og i nord på det amerikanske kontinent. Det er ikke noe annet enn en videreføring av Monroe-doktrinen fra 1823.

Samme udiplomatiske, men effektive, forhandlingsteknikk er fulgt i forholdet til vestlige allierte, både i forhold til EU og i forhold til NATO.

Trump har truet EU med å innføre skyhøy toll på tyske biler, fransk vin og andre varer, dersom ikke EU gir USA mer likeverdig markedsadgang. Og han har truet med å melde USA ut av NATO, om ikke de europeiske NATO-landene tar sin del av forsvarsbyrden i Alliansen.

På samme måte som det aldri har vært aktuelt for Trump verken å invadere Canada, Grønland eller Panama, har det heller ikke vært aktuelt å stoppe handelsforbindelsene med EU eller melde USA ut av NATO. Men Trump går hardt ut. Det er en del av forhandlingsstrategien.

Med 20 % av den samlede amerikanske utenrikshandelen, er EU USAs viktigste handelspartner. Og NATO har vært, og er fortsatt, USAs viktigste alliansepartner. NATO er viktig for amerikansk sikkerhet, på samme måte som USA er viktig for europeisk sikkerhet.

Men truslene har virket. EUs proteksjonistiske tollregime har fått seg en grundig overhaling. Og de europeiske NATO-landene har omsider økt forsvarsbudsjettene og tar nå sin andel av forsvarsutgiftene.

Det samme igjen, når det gjelder krigen i Ukraina. Trump tok munnen for full da han lovte i valgkampen, at han skulle få en slutt på krigen i løpet av 14 dager. Men han ønsker åpenbart å få en slutt på krigen. Og han legger begge parter under press for å få det til.

Krigen er kostbar. Ukraina kan ikke vinne. Det har lenge vært klart. Trump ønsker ingen ytterligere eskalering. Trump skjønner at USAs Monroe-doktrine i den vestlige hemisfæren, har sin parallell i legitime russiske sikkerhetsinteresser i russisk nærområde i Europa.

Om krigen ikke eskalerer til en tredje verdenskrig, og om det omsider blir fred i Ukraina, vil det være pga. at Trumps fredsdiplomati gjør ham i stand til å sette makt bak kravene og legge press på partene, til forskjell fra europeiske statslederes krigsdiplomati, som verken kan stille reelle økonomiske, eller militære sanksjonsmidler bak krigsretorikken.

Det samme med fredsavtalen i Gaza. Det som startet med amerikanske ultimatum til både Hamas og Israel, endte med Trumps 20-punkts fredsplan som krevde gislene returnert, israelsk tilbaketrekking, avvæpning av Hamas og en tilnærming mellom USA og de arabiske landene.

Det norsk fredsdiplomati ikke klarte i løpet av 33 år, klarte Trump i løpet av noen uker, fordi han kunne sette makt bak kravene og tvinge partene til en forhandlet løsning.

Styrkeoppbyggingen utenfor Venezuela er ikke først og fremst et ledd i the war on drugs. Da ville han sendt flåten til Stillehavskysten og ikke til Karibia. Og han ville sendt landstyrker til grensen mot Mexico og kanskje rettet målrettede presisjonsangrep mot kartellenes infrastruktur i Mexico og Columbia.

Den amerikanske styrkeoppbyggingen i regionen, er heller ikke forberedelser til en amerikansk invasjon. Til det blir 10.000-20.000 mann for spedt til å okkupere Venezuela som er over en halv gang større enn Ukraina hvor russerne har 600.000-750.000 soldater stående og bare har klart å okkupere 14 % av landarealet i løpet av nesten 4 år.

Det siste Trump ønsker er en landkrig. Den vil koste USA og MAGA-bevegelsen dyrt. USA har dessuten for mange konfliktfronter allerede åpne: krigen i Ukraina og et økt trusselbilde i Europa, Iran og et ustabilt Midtøsten, et uforutsigbart Nord-Korea og ikke minst Taiwan-spørsmålet og den økte trusselen fra Kina i Sørkina-havet.

Men Trump ønsker åpenbart å legge press på Maduro-regimet og om mulig få til et regimeskifte. Det er gjennomkorrupt og grunnleggende totalitært. Og til det har han nå fått drahjelp og uventet internasjonal støtte av den norske Nobel-komiteen, som ga opposisjonslederen Maria Machada årets fredspris. De ønsker åpenbart også et regimeskifte, om enn med fredelige midler.

Ifølge amerikansk etterretning er det tette relasjoner mellom Maduro-regimet og det venezuelanske narkokartellet Cartel de Soles. Det er også tette relasjoner til ELN og det som er igjen av den marxistiske FARC-bevegelsen i Columbia, begge klassifisert av amerikanske myndigheter som terrororganisasjoner.

USA-fiendtlige land som Kina, Russland og Iran er i tillegg aktive i Venezuela. Russland har forsynt Maduro-regimet med bakke-til-luft missiler. Kina har sent armerte kjøretøy. Og Iran har sendt kryssermisiler.

Venezuela ligger midt i USAs egen bakgård og har verdens største påviste oljeforekomster. Det er åpenbart at USAs geopolitiske og sikkerhetspolitiske interesser er vel så sterkt truet fra sør, som på Grønland og i Arktis i nord, samt i Panama i Mellom-Amerika.

Det ønsker Trump-administrasjonen å gjøre noe med. Moralsk tvilsomt? Tja. Nobelkomiteen synes i alle fall å være positive til et regimeskifte. Geopolitisk forståelig? Åpenbart!

Trump ønsker å bli kvitt Maduro og få kineserne og russerne ut av sin egen bakgård. Det er Monroe-doktrinen som fortsatt styrer mye av USAs utenrikspolitikk. Ikke ulikt russerne, som ikke vil ha USA og NATO i deres ‘bakgård’ i Ukraina.

CIA er trolig for lengst i gang med påvirkningsoperasjoner til støtte for opposisjonelle grupper, slik de tidligere har gjort gjentatte ganger i Sør-Amerika opp gjennom årene, og slik de gjorde under regimeskiftet i Ukraina under Maidan-revolusjonen i 2013.

Men Trump ønsker for enhver pris å unngå en landinvasjon. Han setter trolig sin lit til et mulig opprør fra opposisjonelle krefter innen Hæren, som de amerikanske styrkene i Karibia i så fall vil kunne støtte med mer begrensede og målrettede luftoperasjoner fra sjøsiden.

Det amerikanske flåtenærværet kan nettopp være insentivet for å motivere krefter innen Hæren til å gjøre opprør. Målet er et USA-vennlig demokratisk regime, som kan få kastet ut kineserne og russerne og åpne opp for amerikansk oljeindustri.

Det vil ikke forbause om Trump får det til, med god drahjelp av Nobelkomiteen og til og med uten å avfyre et eneste skudd.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester