Sten Branderne 
USA vant den kalde krigen, men ødela freden ved å holde Russland utenfor Europas sikkerhetsarkitektur. Resultatet ble et splittet kontinent, en ny kald krig – og et svakere Europa.
Når man leser de nylig avdekkede dokumentene fra Budapest 1994, aner man konturene av et Europa som kunne ha blitt formet annerledes. Ikke et kontinent delt i to blokker – men et Europa der Russland, i stedet for å bli skjøvet ut i kulden, hadde vært en integrert del av sikkerhetsstrukturen. Hvorfor ble det ikke slik? Hvorfor ble ikke Russland innlemmet, men holdt utenfor, til tross for alle løfter og de varme ordene som ble ytret den gangen?
For å forstå det, må vi løfte blikket. USA hadde aldri som mål å legge grunnlaget for en sikkerhetsarkitektur der Russland og Europa sammen kunne bære ansvaret. Det egentlige målet var å hindre at Russland og Tyskland fant hverandre i en økonomisk og politisk akse. Washington har helt siden Rapallo-traktaten i 1922 fryktet en allianse mellom tysk industriell styrke og russiske ressurser. Et slikt partnerskap ville hatt potensial til å utfordre USAs hegemoni – og i amerikansk strategisk tenkning har dette vært et marerittscenario.
Derfor var NATO-utvidelsen mer enn bare et «sikkerhetstiltak». Det var en geopolitisk brekkstang. Man valgte å definere Russland som en motstander, selv etter Sovjetunionens fall, for bare på den måten kunne man rettferdiggjøre et fortsatt amerikansk militært nærvær i Europa. «Oppdemming» ble kalt «stabilitet», men for Russland opplevdes det som en kvelende omringning.
En tapt mulighet
Etter den kalde krigen lå alt til rette for en ny start. Russland var på kne, økonomien i fritt fall, Jeltsin desperat etter vestlig kapital og politisk anerkjennelse. Et sjenerøst Vesten kunne ha inkludert Russland i en felles arkitektur. Man kunne ha skapt noe tilsvarende OSSE – men med reell tyngde. Det ville ha bundet Russland til Europa, og kanskje gjort et fremtidig NATO overflødig.
Men det skjedde ikke. For Washington var fristelsen for stor: I stedet for å trekke Russland inn, valgte man å svekke det. Det var denne logikken som lå bak den systematiske utvidelsen østover, bak demonteringen av de sovjetiske atomvåpnene i Ukraina, og senere bak planene om rakettskjold i Polen og Tsjekkia. Hver gang Russland rakte hånden ut, ble den møtt med et nytt initiativ som reduserte deres innflytelse.
Splitt og hersk
Det er her krigen i Ukraina må forstås. Ikke bare som en kamp om territorium, men som en fortsettelse av den gamle amerikanske doktrinen: å hindre en sammensmelting av Europa og Russland. Et selvstendig Ukraina, tett integrert i Vesten, river effektivt opp den geografiske broen mellom Tyskland og Russland. NATO på ukrainsk jord er ikke bare en militær gevinst, men en strategisk garanti mot enhver gjenoppliving av Rapallo-tanken.
At denne strategien er bevisst, ser vi i de økonomiske tiltakene som har fulgt krigen. Sanksjonene rammer ikke bare Russland, men også europeisk industri. Tysklands tilgang til billig energi er borte. BASF flytter produksjon ut av Europa. Bilindustrien svekkes. På den annen side øker amerikanske gass- og våpeneksportører sine markedsandeler. Krigen blir dermed ikke bare en geopolitisk tragedie, men også et økonomisk spill der Europa betaler prisen for USAs hegemoni.
Dypstatens fingeravtrykk
De som kaller dette «konspirasjonsteori», bør minne seg selv om historien. USAs dypstat – det permanente apparatet av sikkerhetsbyråkrater, tenketanker og etterretning – har alltid vært opptatt av å kontrollere maktbalansen i Europa. Fra CIA-intervensjoner i Italia på 1950-tallet til støtte for kupp i Hellas, fra destabilisering av regimeskeptiske regjeringer til Marshall-planens politiske betingelser: USA har aldri overlatt Europa til europeerne selv.
At det samme apparatet skulle bruke NATO som instrument for å holde Russland ute og Europa splittet, er derfor ikke spekulasjon, men kontinuitet.
Frykten for det eurasiske
Bak dette ligger en større strategisk tenkning. Allerede Halford Mackinder – geopolitikkens far – formulerte på begynnelsen av 1900-tallet at den som kontrollerer «hjertelandet» (det vil si Russland og Sentral-Asia), kontrollerer verden. For USA har dette alltid betydd at man må hindre fremveksten av en eurasisk stormakt. Og faren er størst når Tyskland og Russland knytter seg tettere sammen.
Rapallo i 1922 var et slikt øyeblikk, Ribbentrop–Molotov-pakten i 1939 et annet. Hver gang ble Washingtons og Londons frykt bekreftet: Når Berlin og Moskva finner sammen, er hele den atlantiske dominansen truet. Derfor måtte Russland holdes på avstand etter 1991. Derfor måtte NATO presses frem. Og derfor ser vi i dag en krig som i bunn og grunn er like mye en krig om Europas geopolitiske orientering som om Ukrainas grenser.
Europas tragedie
Her ligger tragedien. I dag står Europa svakere enn på mange tiår. Russland er vendt mot Kina. Tyskland er økonomisk vingeklippet. Frankrike mangler kraften til å ta lederskap. Og EU som helhet er redusert til å administrere kriser, mens de store strategiske beslutningene tas i Washington. Dette er ikke styrking av Europa – det er en svekkelse. Og det er nøyaktig den situasjonen amerikanske strateger har ønsket seg: et Europa bundet til USA, ute av stand til å stå på egne ben, ute av stand til å utfordre hegemoniet.
Hvor kunne vi vært?
Spørsmålet som står tilbake, er dette: Hva om man faktisk hadde invitert Russland inn i arkitekturen? Hva om man hadde bygget en sikkerhetsstruktur der Moskva, Berlin og Paris sto skulder ved skulder? Kanskje ville det vært vanskelig, kanskje umulig – men man forsøkte aldri. I stedet valgte man eksklusjon, mistenkeliggjøring og gradvis omringning. Resultatet ser vi nå: et ødelagt Ukraina, et isolert Russland, og et Europa uten selvstendig kurs.
Og igjen står Europa alene
Når historien en dag skrives, vil det stå klart at den mest skjebnesvangre feilen ikke bare var NATOs utvidelse. Den største feilen var å holde Russland utenfor. Man valgte hegemoniet foran fellesskapet, oppdemming foran integrasjon – og krig foran fred.
Og slik gjentar historien seg: USA brukte NATO som brekkstang, splittet Europa og sikret at ingen tysk-russisk akse kunne vokse frem. Den europeiske tragedien ble komplett – og Europa selv ble taperen.
