– Her er den nye snarveien til å få opphold i Norge, opplyser Aftenposten på dagens forside.

Selve artikkelen har overskriften «Inngår ekteskap med østeuropeere – får opphold i Norge» og viser til at innvandrere, hovedsakelig menn, fra ikke-vestlige land betaler østeuropeiske kvinner fra EU-land for å inngå proforma ekteskap i den hensikt å tilegne seg uberettiget opphold i et tredje land.

I følge politiet er det nå flere EU/EØS-borgere i Oslo som søker om familiegjenforening med ektefelle enn det er etnisk norske som gjør det samme. I Norge.

Menn fra Bangladesh, Pakistan og Nigeria betaler kvinner for å gifte seg med dem i Sør-Europa og være akkurat så lenge i Norge at mannen får opphold.

Rundt årsskiftet kom 19 menn fra Bangladesh til Norge. Alle med en vigselsattest fra Kypros, og mange av dem var viet av samme mann. Konene deres var alle fra Romania og Bulgaria, og oppga at de hadde arbeid i Norge som blant annet renholdere. Mennene søkte om familiegjenforening, og etter EØS-regelverket har de formelt lovlig opphold i Norge.

Østeuropeere fungerer som «ankere»
I Oslo er det nå flere EØS-borgere som søker om gjenforening med sin ektefelle enn nordmenn, ifølge politiet. Rundt halvparten av EØS-ekteskapene klassifiseres som atypiske.

Politiet mener kvinner fra Øst-Europa fungerer som «ankere» i Norge for visumpliktige menn fra utenfor EØS-området, og at de i realiteten gifter seg kun for at utlendingen skal få opphold i Norge. Virksomheten bærer preg av å være organisert, skriver politiet i et brev til Justisdepartementet.

Antallet søknader om familiegjenforening med EU/EØS-borgere i Norge har økt voldsomt. I 2011 mottok Oslo-politiet 167 slike søknader, mens antallet fordoblet seg i fjor. Fortsetter utviklingen kan det være snakk om rundt 600 søknader så langt i år, skriver Andreas Slettholm.

Og disse søknadene blir i utgangspunktet innvilget fordi EU/EØS-borgeren kan legge frem dokumentasjon på arbeidsforhold og vigselsattest.

– Vi ser imidlertid klare tegn på at hverken arbeidsforholdet eller ekteskapet er reelt, sier kontorsjef Fredrik Strøm i Oslo-politiets utlendings- og forvaltningsseksjon til Aftenposten, som på sin side bidrar med følgende, besynderlige opplysning:

Etter at politi, skattemyndigheter og Utlendingsdirektoratet begynte å jobbe med problemstillingen i fjor høst, har de oppdaget det som kan være en massiv utnyttelse av regelverket.

Jaha, ja.

Men hvor hvor ny er egentlig «den nye snarveien»?

Ikke så veldig. Norske journalister, politiet, skattemyndighetene og Utlendingsdirektoratet gikk muligens glipp av det, men problemstillingen har vært kjent siden 2004. Da oppdaget den irske regjeringen et nokså påfallende mønster ved slike «atypiske» ekteskap, for i 2006 å sette en stopper for det organiserte innvandringssnyteriet ved å innføre begrensninger i EU-direktivet som gjør det mulig.

Nå står vel ikke akkurat Irland så høyt på den norske dagsorden – med mindre de vinner Melodi Grand Prix – men EF-domstolen likte regjeringens mottiltak dårlig, og da en avvist asylsøker tok saken til domstolen, avsa den i 2008 en omstridt dom til hans fordel. Den oppsiktsvekkende dommen ble mottatt med mishag i 11 EU-land, bl.a. vårt naboland Danmark, som alle har erfaringer med problemstillingen, men norske journalister, politiet, skattemyndighetene og Utlendingsdirektoratet fikk kanskje ikke med seg det heller?

Bak­grun­nen for dommen var denne:

I 2006 søkte San­deep Kumar asyl i Irland, og for­klarte at han var kom­met fra India via Moskva til Hvite-Russland. Han kunne ikke for­klare hvor­dan han der­fra var hav­net i Irland. Men fin­ger­av­trykkene avslørte ham: tre år tid­li­gere hadde han søkt om asyl i Bel­gia, hvor han fikk avslag. Dette hadde han ikke for­talt noe om i Irland. Hel­ler ikke at han etter avsla­get i Bel­gia hadde sne­ket seg ulov­lig inn i Stor­bri­tan­nia og der opp­holdt seg ille­galt i tre år før han nå sto hos irske myn­dig­he­ter. Etter reg­lene i Dublin-avtalen skulle Irland nå sende Kumar til­bake til det første lan­det han søkte asyl i, og 14. juni 2006 beslut­tet irske myn­dig­he­ter å utvise ham til Bel­gia. Dagen etter forelå det et brev fra Kumar til flykt­nings­myn­dig­he­tene: han trakk sin søk­nad om asyl. Den indiske man­nen hadde gif­tet seg med en kvinne fra Est­land som arbei­det ved en ser­vice­sta­sjon i Irland. Est­land er med­lem av EU, og føl­ge­lig var inde­rens nye hus­tru en EU-borger som benyt­tet seg av EU‘s reg­ler om fri beve­gelse av arbeids­kraft. Som hen­nes mann hadde Kumar etter et EU-direktiv fra 2004 rett til opp­hold i Irland.

Irland, som Dan­mark, hadde imid­ler­tid en sær­re­gel om at man måtte ha hatt lov­lig opp­hold i et annet EU-land for at EUs direk­tiv skulle gjelde og avviste Kumar, som tok saken videre til irsk rett. Ret­ten ga irske myn­dig­he­ter med­hold, og saken gikk videre til EF-domstolen i Luxemburg.

Den irske begrens­nin­gen av EU-direktivet kom ikke fra det blå: På mindre enn to år hadde det kom­met over 3000 ansøk­nin­ger om opp­holds­til­la­telse fra per­soner uten­for EU, som var blitt gift med ikke-irske EU-borgere. Ved første øye­kast frem­sto ikke det som under­lig, for da EU ble utvi­det med ti nye øst- og sen­tral­euro­pe­iske land i 2003, var Irland et av de få gamle EU-landene som åpnet gren­sene for arbeids­tagere fra de nye med­lems­lan­dene. Polak­ker, tsjek­kere, estere, lat­viere og andre nyslåtte EU-borgere strøm­met til i titu­sen­vis for å få en jobb i Irland, hvor økono­mien svulmet.

De som reiste ut, var typisk unge menn og kvin­ner uten fami­lie­mes­sige for­plik­tel­ser, men i den rette alder til å finne en partner.

Det viste seg imid­ler­tid et påfal­lende møns­ter i en del av de ekte­ska­pene de til­rei­sende EU-arbeiderne hadde inn­gått: hele 500 av dem – langt de fleste kvin­ner – var angi­ve­lig falt for avviste asyls­sø­kere og hadde gif­tet seg med dem. I ste­det for å bli sendt til­bake til for eksem­pel Nige­ria, hvor hele 25 pro­sent av alle asyl­sø­kere til Irland kom­mer fra, hadde de avviste asyl­sø­kerne for­vand­let seg til ekte­menn til EU-borgere med rett til opp­hold. Det viste seg også at spe­si­elt kvin­ner fra bal­tiske land for­els­ket seg i avviste asylsøkere.

En annen ting tok seg også under­lig ut: rundt 400 pakis­tanske menn som opp­holdt seg i Irland på kort­va­rig visum som stu­den­ter, hadde gif­tet seg under­veis. Halv­par­ten av dem hadde fun­net en brud fra et svært lite land – Est­land. Samt­lige, de avviste asyl­sø­kerne og de pakis­tanske stu­den­tene, søkte om opp­hold etter EU-reglene fordi de nå var gift med en EU-borger. Også mens Irland ven­tet på at den prin­si­pi­elle saken skulle avgjø­res i EF-domstolen, hag­let det inn med his­to­rier om mis­bruk av EU-reglene.

Sam­ti­dig avslørte den lat­viske avi­sen Diena annon­ser på dating­si­den draugiem.lv, som siden 2006 hadde søkt etter kvin­ner fra bal­tiske land som mot til­bud om beta­ling, gra­tis reise, bolig og arbeid i Irland ville gifte seg med menn fra India. “Fik­tive ekte­skap – popu­lært i Dub­lin for tiden” stod det å lese i annon­sene. Den lat­viske jour­na­lis­ten Alek­sandra Jolinka svarte på en annonse og fikk vite mer: ekte­ska­pet inn­e­bar ingen for­plik­tel­ser, det var bare en for­ma­li­tet og det skulle bli annul­lert etter ett år – og de indiske men­nene var ikke fra India, men fra Pakistan.

Til tross for disse opp­lys­nin­gene ga dom­merne i EF-domstolen flere andre par – hvorav en av dem var Blaise Metock*, som har gitt dom­men navn – med­hold i 2008. Ifølge dom­merne var Irlands reg­ler ugyl­dige og hadde vært det siden de ble inn­ført i 2006. Irland hadde støtte fra ti andre EU-land, men like­vel beslut­tet EF-domstolen at Irland og de øvrige EU-landene ikke har rett til å kreve forut­gå­ende lov­lig opp­hold i et annet EU-land før man gir opp­holds­til­la­telse til ekte­fel­ler til EU-borgere som benyt­ter seg av den frie beve­ge­lig­het mel­lom lan­dene. At en av ekte­fel­lene opp­holdt seg ille­galt i lan­det da ved­kom­mende gif­tet seg med EU-borgeren var ifølge EF-domstolen irrelevant.

Den irske regje­rin­gen vur­de­rte kon­se­kven­sene av dom­men slik:

“Det er inn­ly­sende at avgjø­rel­sen i høy grad øker ille­gale inn­vand­re­res inci­ta­ment til å for­søke å arran­gere et pro­forma ekte­skap med en EU-borger”.

Mesteparten av det ovenstående er fra en artikkel skrevet i september 2008, men den identiske problemstillingen – nedenstående billedtekst inkl. – presenteres altså som ny i dagens Aftenposten:

Et stort antall menn fra visumpliktige land som Nigeria, Bangladesh eller Pakistan ønsker opphold i Norge. Mange av dem har tidligere fått avslag på asyl eller andre typer oppholdstillatelse i Norge.

Men man kan kanskje ikke forvente at selveste Annerledeslandet skal bruke noe mindre enn ti år på å oppdage en problemstilling nær sagt alle andre har beskjeftiget seg med?

Imidlertid burde et land som Norges myndigheter for lengst ha utvist i alle fall litt interesse, for i mange tilfeller er det snakk om ren menneskehandel og slaveri. Det er nemlig ikke alltid den glade brud – som regel unge kvinner fra fattige EU-land – kommer helt uskadet fra handelen med penger i lommen. Det er for eksempel ikke alltid at ekteskapsinngåelsen skjer helt frivillig. Selv unnfangelse av barn blir bevisst brukt som middel i den kyniske og målbevisste jakten på oppholdstillatelse

Den første jour­na­lis­ten som avslørte de orga­ni­serte, falske ekte­ska­pene, Alek­sandra Jol­kina, skrev senere boken ”Mrs. Europe for sale” om det hun fant.

– Jeg hørte ryk­ter om fat­tige kvin­ner fra lan­det, som med løfte om jobb dro til Irland, men endte som falske bru­der og siden ble vold­tatt og utnyt­tet, fortalte hun til Jyllands-Posten våren 2013.

I sitt arbeid for å avsløre virk­som­he­ten laget Jol­kina flere falske pro­fi­ler på rekrut­te­rings­nett­si­den og kom snart i kon­takt med ikke mindre enn ti orga­ni­serte ban­der som rekrut­terte lat­viske kvin­ner til Irland. I hele 80 pro­sent av til­fel­lene der lat­viske kvin­ner blir rekrut­tert til Irland enten for ekte­skap eller en ikke-eksisterende jobb, står det orga­ni­serte nett­verk bak. En EU-brud, som kan gi fem års opp­holds­til­la­telse i Irland, kos­ter rundt 6.000 euro, og kun­dene er typisk menn fra India, Pakis­tan, Bang­la­desh og Nige­ria som alle­rede opp­hol­der seg ulov­lig i Irland. Iht avta­ler skal men­nene la seg skille så snart de har fått opp­holds­til­la­telse – i Irland skjer det tre måne­der etter inn­gått ekte­skap – og betale bru­dens retur­bil­lett til hjem­lan­det. Ikke sjel­den blir denne avta­len brutt. Dette gjel­der også for kvin­ner som fri­vil­lig inn­går pro­forma ekte­skap for pen­ger. De får typisk løfte om 2.000 euro, men når ekte­ska­pet er inn­gått ser de sjel­den noe til pen­gene eller fly­bil­let­ten hjem, og blir såle­des fan­get i et frem­med land uten pen­ger. Noen ender i tvun­gen prostitusjon.

Jyllands-Posten for­tel­ler lat­viske Almas historie:

Mænd fra den tredje ver­den bru­ger let­tiske kvin­der til at få opholds­til­ladelse i Irland. Den i dag 26-årige Alma blev ikke bare udnyt­tet en, men to gange.

Hjer­tet ham­rer op i hal­sen på 20-årige Alma fra Let­land. Det er kun to uger siden, at hun talte med man­den Hanis på det let­tiske sociale netværk Draugiem.lv, og nu er hun på vej til Dub­lin i Irland, hvor Hanis har til­budt hende arbejde. Med et dår­ligt betalt job som bar­ten­der i sin hjemby Jel­gava, og en mor som hun er uven­ner med og der­for ikke læn­gere kan bo hos, skulle der ikke meget over­vejelse til. Men nu, hvor hun sid­der i et fly på vej væk fra det land, hvor hun er født og opvokset, pres­ser tårerne sig på. Hun ved ikke, hvem der hen­ter hende, hvor hun skal bo, eller hvil­ket job hun står over for. Og så taler hun ikke et ord engelsk.

Alma er blot en af mange let­tiske kvin­der, som det er lyk­ke­des orga­nise­rede ban­der at lokke til Irland med løf­tet om et arbejde. Men vir­ke­lig­he­den er ofte, at der ald­rig er tale om et job. Deri­mod bli­ver kvin­derne fan­get i et land, hvor de tvin­ges ind i falske ægte­ska­ber med mænd fra den tredje ver­den. For med en euro­pæisk kone er opholds­til­ladel­sen i Irland sik­ret i fem år.

Runde røde mærker

I ankomst­hal­len i Dub­lin ser Alma sit navn på skil­tet. Man­den, som hol­der skil­tet, har selskab af to andre mænd. De er alle fra Pakis­tan, så Alma kan ikke tale med dem. I ste­det taler de hen over hovedet på hende. Hun er ankom­met sent, og de går sam­let hen til bilen for at køre hen til et hotel. Den første nat skal hun over­natte på et hotel i Dub­lin. I mor­gen tid­lig skal de køre de 200 km til hen­des nye hjem i den irske by Limerick.

Alma er fremme i Lime­rick. Her møder hun den let­tiske kvinde Laila, som er gift med en af de pakis­tanske mænd. Sam­men med ægtepar­ret og de to andre mænd skal de bo i en lille tovæ­rel­ses­lej­lig­hed. Den første dag hjæl­per Laila Alma med at oprette en bank­konto, få et cpr-nummer og skrive et cv, så hun kan søge job. Laila tager hende også med ud at købe tøj.

»Det vir­kede, som om alt var i orden,« siger Alma.

Hun star­ter på et engelsk­kur­sus. Men efter en måned har der sta­dig ikke været et eneste job i sigte. Deri­mod er der sket så store frem­skridt med hen­des engelsk, at hun begyn­der at for­stå, hvad mæn­dene og Laila taler om. Her går det op for hende, at de gerne vil have hende til at gifte sig med den ene af pakistanerne.

Alma rin­ger med det samme til Hanis i Let­land. Hun kon­fron­te­rer ham både med den over­hørte sam­tale, men også med hvor det lovede job er henne. Hans eneste svar er, at hun skal snakke med Laila.

Da Alma kon­fron­te­rer Laila, får hun vite at det er den til­tenkte ekte­man­nen som den siste måne­den har betalt for Almas livs­opp­hold, og at han gjerne beta­ler for å inngå et ekte­skap med henne. Det nek­ter Alma, og red­sels­sla­gen for at hun ikke skal komme seg hjem igjen, rin­ger hun til fami­lien i håp om å få pen­ger til en fly­bil­lett hjem. Men hver­ken fami­lie eller ven­ner har pen­gene som trengs. Alma ender med å vende til­bake til Laila, som lover at så snart den pakis­tanske man­nen har fått opp­holds­til­la­telse, vil han under­skrive skils­misse­pa­pi­rene og gi henne en fly­bil­lett hjem. I Irland kan man først gifte seg tre måne­der etter inn­sendt søk­nad, og da disse måne­dene er omme blir ekte­ska­pet mel­lom Alma og pakis­ta­ne­ren inngått.

En måned efter ægte­ska­bet spør­ger Alma nu sin mand om en retur­bil­let, men han vil først have sin opholds­til­ladelse i hus. Kort tid efter stjæ­ler han både hen­des fød­sels­at­test og penge fra hen­des skuffe. Igen rin­ger hun til Hanis, som råder hende til ikke at skabe pro­ble­mer, når hun ikke har nogen doku­men­ter på sig. Samme besked får hun fra Laila, som truer Alma med, at hvis hun for­la­der lej­lig­he­den, skal hun betale sin gæld til­bage for husleje, mad og tøj.

Det går op for Alma, at hen­des ægte­mand hver­ken vil betale for hen­des bil­let eller lade sig skille, og hun kon­tak­ter sin ven­inde, der bor i Dub­lin og flyg­ter fra Lime­rick til hovedstaden.

I Dub­lin begyn­der hun at arbejde på en bur­ger­bar, mens hun bor hos sin ven­inde og hen­des mand, som også er pakis­ta­ner. Gennem ham bli­ver hun intro­du­ce­ret for hans pakis­tanske ven.

Han invi­te­rer hende ud på mid­dage, giver hende bloms­ter og behand­ler hende som en kæreste. Alma kan ikke blive ved med at bo hos sin ven­inde og flyt­ter i ste­det ind hos ham.

Var det kærlighed?

»Det var det først, eller det tro­ede jeg,« siger Alma tøvende, mens hun fum­ler med sin mobil.

Fire uker etter at Alma flyt­tet inn for­tel­ler “kjæ­res­ten” at opp­holds­til­la­tel­sen hans snart går ut og lurer på om de ikke skal gifte seg slik at han kan bli boende i lan­det. Men Almas fik­tive ekte­mann nek­ter å skrive under på skils­misse­pa­pi­rene, og ifølge den pakis­tanske sam­bo­eren gjen­står det da bare en mulig­het: å få barn.

Advo­kat Gita Miru­skina i den lat­viske orga­ni­sa­sjo­nen Shel­ter Safe House, som hjel­per kvin­ner som har vært utsatt for alle typer men­neske­han­del, drar kjen­sel på Almas historie.

Hjemme på kon­to­ret i Riga genk­en­der Gita Miru­skina his­to­rien om let­tiske kvin­der, som bli­ver kur­tise­ret af mænd fra bl.a. Mel­le­møs­ten og Pakistan.

»Mod­sat let­tiske mænd er de meget roman­tiske og er en helt ny ople­velse for kvin­derne. Men ofte er mæn­dene også meget ivrige efter at få børn med dem,« siger hun.

Det siste skyl­des at bar­net blir en EU-borger, noe som gir man­nen krav på å besøke bar­net eller leve sam­men med det, uav­hen­gig om han selv har pro­ble­mer med å få opp­holds­til­la­telse. – Bar­net blir på denne måten mer ver­di­fullt for man­nen enn hans kone eller kjæ­reste, for­kla­rer Miruskina.

Dette er altså et ti år gammelt, internasjonalt kjent problem, hvor organiserte nettverk av kyniske menneskesmuglere – og deres kunder – utnytter fattige og sårbare kvinner i den hensikt å bevisst omgå og dermed underminere innvandringspolitiske bestemmelser. Men i den humanitære stormakten Norge har man tydeligvis hverken hørt eller sett noe, før det velkjente problemet plutselig havnet på egen dørstokk.

Det er visst like typisk norsk å være god, som det er atypisk norsk å se seg litt rundt, lære av andres erfaringer og ta sine forholdsregler. På forhånd, altså – ikke ti år etter.