Det synes meg som vi har en altfor snever definisjon av «failed states»: det er ikke bare Kongo, Somalia, Sudan, Liberia, men like gjerne Ukraina, Moldova, Hviterussland. Eller hvorfor ikke Russland? Serbia? for sure.

Vi trodde/håpet at Russland skulle bli en rettsstat, bygge opp et sivilt samfunn som det het. Det har bare skjedd i begrenset grad.

Tribune hadde en artikkel for noen uker siden om at Russland har sagt farvel til den vestlige/europeiske modellen. Ikke bare USA, men også Europa. Russland staker ut sin egen kurs. Det er en oppfatning, også i folket, om at man ikke er som Europa, ikke blir behandlet med respekt, men må stole på egne krefter.

Det er en fellesnevnere her, også med Midtøsten, som ikke lover bra: Følelsen av mindreverd, av skuffelse/frustrasjon, behov for selvhevdelse. En virkelig eller innbilt følelse av ikke å bli respektert.

Alle eks-Sovjetlandene og Irak har gått gjennom en langvarig totalitær fase som har etterlatt store virkninger på psyken. De er psykisk demolished/ødelagt. Når de ikke får foten i stigbøylen, og klatrer oppover, dras de ned av deres egne ødelagt sinn.

Det er skremmende å se menneskemassene marsjere i Basra. Hvis de fikk det som de ville, ville Irak trolig bli styrtet ut i en blodig maktkamp som ville få amerikanernes kontroll til se ut som en picnic. Resultatet ville bli et teologisk autoritært styre.

Men det føles formelig som om disse menneskene ikke greier å kontrollere seg, ikke greier å vente lenger. Det er et stort skrik inne i dem som de må få utløp for. Inne i dem er det kaotisk. De trenger et mål, noen de kan anklage/klage til, kreve noe av, kritisere, noe de aldri har kunnet under Saddam. Det faller enda lettere når det er utenfornasjonen USA. Store mektige USA, som hadde lovet så mye. Gapet mellom forventing og realitet ble veldig stort.

Det er noe lignende som har skjedd i Russland, bare over et mye lengre tidsrom. Jeg finner en tale på Johnson’s Russia List: En den amerikanske ambassadøren holdt for Carnegie Endowment i Washington 8. januar. Alexander Vershbow gjør seg noen betraktninger om den politiske utviklingen før og etter valget på ny Duma:

In the case of the reformists, an atmosphere of hostility to and distrust of business that was fomented during the run-up to the election certainly played a role. In the case of the Communist Party, it appears that the Homeland bloc provided a more appealing option for disaffected voters who had previously always voted Communist.

What did connect with voters and what did surprise many analysts were redistributionist and nationalist themes. Both Russian and Western observers speculate that voters angry about poor living standards and crumbling social services were attracted to messages that blamed the rich for their problems. Others may have been attracted by candidates who tapped into the sense that Russia isn’t being accorded the respect that’s due a great nation.

Putin skapte et nytt parti, det ekstremt nasjonalistiske Rodina, som stjal stemmer fra kommunistpartiet. At det kan finnes noe verre enn kommunistpartiet i en amerikansk diplomats øyne, sier noe om stemningen i dagens Russland:

I have to say that when I began my Foreign Service career some 25 years ago, I never expected to hear myself lament an anti-Communist bias in the Russian media. (Laughter.)

(Chuckles.) But it’s a fact that the party of Lenin, Stalin and Beria seems to have been the victim of some outrageous active measures, now known as black PR, including some phony pamphlets depicting its leader, Gennadiy Zyuganov, addressing an SS reunion, and things of that kind.

Vershbow presenterer så et optismistisk, dernest et pessimistisk scenario for en ny periode med Putin: En periode hvor han har totredels flertall i Dumaen, og kan gjøre hva han vil.

Det optimistiske er pretty much som nå: mediakontroll, og noen negative trekk, men like fullt en fortsettelse av reformer bl.a. av skattesystemet, utedannelse, boligbygging, og kanskje forsøk på å gjøre noe med byråkrati og korrupsjon.

Men resultatet kan like gjerne blit det motsatte: Fordi det mangler en effektiv opposisjon i Dumaen, kan det bli mer av det samme: mer ugjennomtrengelige vedtak; som det er umulige å forstå. Mer vilkårlig maktbruk.

Vershbow sier han plasserer seg selv mellom de to scenariene. Det interessante er at også han erkjenner muligheten av at Putin setter makt over økonomisk utvikling:

In fact, if some of the more extreme campaign rhetoric were translated into legislation, the progress of the past decade could be under threat. In particular, such steps could threaten the security of private property, which now provides a stake in the system for many, and which has given rise to a new generation of entrepreneurs in Russia.

Finally, if our cooperation is to develop to its fullest, Russia must demonstrate a deeper commitment to democratic values and human rights. In cold economic terms, the acceleration of anti-democratic trends could threaten Russia’s continued economic growth. Multinational corporations and investors tend to avoid risking their capital in countries where the rules of the game are constantly being rewritten, and where property rights are not fully secure. And Russian entrepreneurs and foreign companies alike will hesitate to invest as long as they must contend with a corrupt and intrusive bureaucracy, as well as a rising sense that law enforcement agencies and prosecutors can act arbitrarily or selectively without any effective check.