Peter Svaar, USA-korrespondent for NRK, er bekymret. Svært bekymret.

I korrespondentbrevet sitt i forrige uke spør han: – Er vi fortsatt velkommen her? Trump-administrasjonen strammer grepet om utenlandske journalister i USA.

Kanskje blir det vi som får problemer med ICE hvis dekningen vår ikke faller i smak, skriver Svaar.

Ja, kanskje får dere problemer Svaar, og dét er velfortjent.

Man trenger bare å snu på rollene. Tenk om konservative amerikanske korrespondenter i årevis sto på norsk jord og publiserte høyrevridd propaganda for et amerikansk publikum om statsministeren, regjeringen og venstresiden.

Hvis UDI ikke endret reglene for utenlandsk presse, som for øvrig er strengere enn de amerikanske, ville en Jesse Watters, en Megyn Kelly, en Ben Shapiro og en Nick Shirley for lengst ha fått merke at de ikke var ønsket i Norge.

Og hvis en av dem hadde blitt med venstreekstreme aktivister på en ride-along for å hindre Politiets utlendingsenhet i å gjøre jobben sin med å pågripe illegale, kunne det fått alvorlige konsekvenser. I verste fall føre til fengsel eller andre straffereaksjoner.

Peter Svaar og NRK synes imidlertid å mene at det er helt greit å sitte på med radikale venstreekstreme ICE-provokatører for å «gi dem en stemme», som USA-korrespondenten selv skriver i kommentaren.

Er han og NRK klar over konsekvensene dersom noen blir skadet eller drept? Tydeligvis ikke.

Vi kommer nærmere tilbake til dette lenger ned i saken, med eksempler på journalister som fikk erfare at et pressekort ikke automatisk er et get out of jail-kort.

Med denne teksten mener jeg ikke at Svaar eller NRK bør kastes ut av Amerika. Jeg tror på pressefrihet like mye som alle andre. Men de har seg selv å takke for spørsmålet om de fortsatt er velkommen.

Det brutale innvandringspolitiet

Svaars korrespondansebrev begynner med at en av de viktigste nyhetssakene i USA det siste året har vært «den brutale fremferden til innvandringspolitiet ICE». Allerede her etablerer han premisset for leseren.

Han skriver at de arresterer folk på kjøpesentre og flyplasser, iblant selv om de har fulgt reglene og «i hvert fall tilsynelatende gjort alt riktig». For et par uker siden ble for eksempel en flyvert i Southwest Airlines arrestert på flyplassen i Nashville fordi visumet hans hadde gått ut, forteller Svaar. Han hadde søkt om asyl, og søknaden var til behandling. Men det ville agentene ikke høre på.

Enten oppholder man seg lovlig i landet, eller så gjør man det ikke. «I hvert fall tilsynelatende» fungerer her som et beleilig forbehold, slik at Svaar kan fremstille de arresterte som lovlydige, samtidig som han har en språklig utvei dersom det viser seg at virkeligheten er en annen.

At flyverten Lorenzo Thompson fra Jamaica hadde oppholdt seg i USA i mer enn fem år etter at turistvisumet hans var utløpt, er en ganske vesentlig opplysning. Det får vi vite av det liberale ABC News, som hverken omtaler ICE som brutale eller vinkler saken i favør av den illegale, slik Svaar gjør.

Og hvor mener Svaar at personer som oppholder seg ulovlig i landet bør arresteres? På et utvalgt sted som skjermer de illegale? De må vel arresteres der politiet faktisk finner dem, enten det er på et kjøpesenter, en flyplass, Home Depot, eller hjemme i stuen.

Og når Svaar skriver at agentene ikke ville høre på den slags, viser han enten en mangel på forståelse for hvordan immigrasjonspolitiet fungerer, eller så later han som om han ikke vet.

ICE driver ikke veldedighet og slipper ikke folk fri fordi de ber om nåde. Jeg håper det samme gjelder i Norge. En pågripelse er ikke det samme som en endelig avgjørelse om utsendelse. Det er heller ikke agentenes jobb å avgjøre en persons endelige juridiske status.

Politisk press

– ICE er under et enormt politisk press fra Det hvite hus nå for å nå daglige måltall for pågripelser, skriver Svaar videre.

Det stemmer, men Svaar utelater det viktigste. Hans forgjenger og grense-tsar Kamala Harris lot millioner av illegale krysse grensen, noe som satte det amerikanske samfunnet under enormt press, inkludert en økning i voldskriminalitet og drap.

Og det største presset kommer fra folket, som har lidd under Joe Bidens ødeleggende innvandringspolitikk.

Et overveldende flertall, 83 prosent, mener at minst noen av dem som oppholder seg ulovlig i landet, bør deporteres. Blant disse mener hele 97 prosent at personer som har begått voldelige forbrytelser, bør deporteres.

Det tilsvarer rundt 215 millioner amerikanske voksne.

Og mens vi snakker om press og border czar: Da Tom Homan jobbet under Barack Obama, sto også han under et enormt press for å gjennomføre presidentens deportasjonspolitikk.

I 2015 mottok Homan Presidential Rank Award for Distinguished Service for sitt arbeid. Utmerkelsen gis til ledere som har oppnådd ekstraordinære resultater over tid, skrev sikkerhetsdepartementet (DHS) i pressemeldingen den gangen.

Bildet av Homan fra 2016 er kanskje den beste illustrasjonen på venstresidens hykleri. Den gang ble han hyllet som en helt og mottok priser for arbeidet med å deportere millioner. I dag blir han stemplet som en «nazileder» som sender stormtropper på jakt etter millioner av uskyldige illegale innvandrere.

Som assisterende direktør for ICEs avdeling for håndheving og utsendelser (ERO) har Homans prestasjoner hatt direkte betydning for nasjonal sikkerhet og offentlig sikkerhet. Våre lokalsamfunn er tryggere takket være disse prestasjonene, skrev DHS i pressemeldingen.

Obama deporterte ikke bare kriminelle, slik tallene i pressemeldingen viser. I 2014 var 56 prosent av de deporterte domfelte kriminelle. Resten hadde ikke noe kriminelt rulleblad, bortsett fra at de oppholdt seg ulovlig i landet.

Obama deporterte faktisk flere enn Trump gjorde i hans første periode. Under Clinton ble rundt 12,3 millioner sendt ut av landet, mot rundt 10,3 millioner under George W. Bush.

Litt ulovlig, men ikke helt

– Er du i grenseland med et utløpt visum kan veien være kort til et immigrasjonsfengsel i Texas eller Louisiana mens papirene dine sjekkes nærmere, skriver Svaar videre.

Hva mener Svaar med «grenseland»? Er man i USA med et utløpt visum, er man vel enten lovlig eller ulovlig. Det finnes neppe en egen juridisk kategori for «litt ulovlig, men ikke helt».

Jeg har selv vært under lupen til både UDI og amerikanske immigrasjonsmyndigheter. Det var ingen «kjære mor» eller noe «grenseland», særlig ikke hos det rigide Utenriksdepartementet, når nordmenn er i trøbbel.

Og hvorfor synes Svaar det er så kontroversielt med immigrasjonsfengsler i Texas og Louisiana når Norge har sitt eget problemfylte Trandum? Sivilombudet ga nylig kraftig kritikk i en rapport om risiko for umenneskelig behandling. Det har et klart fengselspreg, svært begrenset aktivitetstilbud, og flere blir værende i månedsvis.

Visum som pressmiddel

USA føyer seg nå inn i rekken av land som bruker visum som et virkemiddel mot utenlandske journalister, fortsetter Svaar.

Han hadde aldri trodd at dette skulle skje i det som en gang var pressefrihetens hjemland, men for ham personlig er mønsteret kjent fra tiden som Asia-korrespondent i Beijing.

Kina brukte aktivt pressevisum for å forsøke å presse vestlige journalister til en viss grad av selvsensur.

Han trekker også frem sin forgjenger Anders Magnus, som fikk passet sitt tilbake på nyttårsaften det året Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris.

Poenget er vanskelig å overse. Svaar mener USA nå beveger seg i retning av Kina, men faktisk enda lenger. Han skriver at utenlandske journalister i USA nå må fornye visumene sine oftere enn han måtte i Beijing, og sende inn arbeidsprøver som skal vurderes etter ukjente kriterier.

Samtidig viser han til demokratiske politikere som advarer om at reglene kan gi Trump-administrasjonen et verktøy til å bli kvitt journalister de ikke liker, og at reglene kan føre til at journalister blir mer forsiktige i dekningen av Trump.

Han omtaler dette som en chilling effect og påpeker at internasjonale presseorganisasjoner har vært svært kritiske til reglene.

Det blir samtidig tydelig at det er dekningen av ICE som bekymrer NRK-korrespondanten mest, og med god grunn.

NRK: En mikrofon for venstreekstremister

Svaar skriver at det siste året har de dekket mange kontroversielle saker, som en eller annen Trump-byråkrat ved nærmere gjennomgang sikkert kan finne på å mislike:

I Minneapolis satt jeg på med anti-ICE aktivister som fulgte etter agentenes biler og omringet dem med tuting.

Intervjuer vi folk langt ute på venstresiden her, gir vi stemme til mennesker Trumps medarbeidere kaller for innenlandske terrorister.

Faller det virkelig ikke Svaar inn at myndighetene kan oppfatte det som svært problematisk å sitte på med maskerte ekstremister som hindrer eller angriper politiet?

Hva om konfrontasjonen hadde eskalert til vold, og en ICE-agent eller demonstrant hadde blitt alvorlig skadet eller drept? Hva om Svaar satt i samme bil som Renee Good og hennes partner Becca?

Da ville Svaars rolle blitt gjenstand for en helt annen type granskning.

Og hvorfor føler Svaar behov for å gi disse menneskene en stemme? Er det virkelig rollen til en offentlig finansiert norsk kringkaster i USA? Noen av dem er faktisk innenlandske terrorister.

En nylig rapport viser at angrepene på ICE-agenter økte med over 1300 prosent i 2025, fra 19 til 275. Kjøretøyangrep økte med 3200 prosent, mens dødstruslene økte med hele 8000 prosent.

Journalistens pressekort gir ingen immunitet mot straffansvar. Etter 18 U.S.C. § 2 kan en person som aktivt bistår eller legger til rette for en føderal forbrytelse, straffes som hovedmann.

Ikke at dette ville ha vært Svaars hensikt, men ting kan skje, noe Stephen Horn og John Earle Sullivan fikk erfare på den harde måten.

Stephen Horn

Den uavhengige journalisten Stephen Horn trodde pressekortet ville beskytte ham etter at han var inne i kongressbygningen 6. januar. Det gjorde det ikke. Han ble dømt for tre forhold og fikk 12 måneders prøvetid, 2000 dollar i bot og 90 timer samfunnstjeneste.

Som en del av prøvetiden måtte Horn ha tillatelse for å forlate Eastern District of North Carolina.

Carolina Journal skrev etter dommen at Horns påstand om at han var journalist, ikke demonstrant, ble støttet av handlingene hans. Innen 48 timer kontaktet han både FBI og påtalemyndigheten i North Carolina og tilbød videomateriale fra Kongressbygningen.

Det hjalp ikke.

John Earle Sullivan

Saken om John Earle Sullivan er et godt eksempel på forskjellen mellom å dokumentere en konfrontasjon og å delta i eller oppildne til den.

Sullivan, som er svart, er også kjent som «Activist John». Han deltok i Black Lives Matter-protester og var tilknyttet Antifa.

Den 6. januar gikk Sullivan inn i Capitol-bygningen iført en MAGA-hatt og tilhørende klær, og knuste et vindu. Med en megafon ropte han gjentatte ganger oppmuntrende ord til de andre opprørerne.

Sullivan filmet angrepet, sine egne møter med politiet og drapet på Ashli Babbitt. Han ble senere dømt for flere føderale lovbrudd og fikk seks års fengsel.

Men hvorfor er det egentlig greit å hindre ICE i å gjøre jobben sin?

Ingen oppegående journalist ville blitt med på en ride-along med aktivister som har til hensikt å hindre politiet i arbeidet. Når det gjelder ICE, ser det derimot ut til å være helt akseptabelt.

I Florida og ellers i USA er det straffbart å hindre politiet, og det kan gi opptil fem års fengsel. I verste fall, dersom en politibetjent blir drept eller alvorlig skadet, kan saken bli langt mer alvorlig.

Hva om en journalist hadde sittet på med Antifa-aktivistene i Texas uten å kjenne motivet, og først underveis oppdaget at de ikke skulle protestere, men angripe et ICE-senter?

Antifa-aktivist dømt til 100 års fengsel etter angrep på ICE-senter i Texas

Redd for å myke opp vinklingen

Men for Svaar og hans kolleger er det likevel ikke det at ICE banker på døren som er det største problemet. Det er dette:

Det er at jeg – eller en kollega – velger bort den vanskelige saken. Myker opp en vinkling.

Ikke fordi noen ber om det, men fordi vi ikke vil risikere å stå uten gyldige visumpapirer midt i valgkampen.

Du trenger ikke velge bort de vanskeligste sakene, Peter Svaar. Men du trenger faktisk å myke opp vinklingen din, slik resten av USA-korrespondentene burde gjøre når de står på amerikansk jord.

Du er ikke bare en hvilken som helst blogger eller uavhengig journalist. Du representerer Norges offentlige kringkaster, som er finansiert av skattebetalerne, som fortjener rettferdig og balansert journalistikk.

Ikke den ekstreme venstrevridningen som har eksistert i over ti år, og som direkte har bidratt til flertallets forakt for Amerika under Trump.

You’ve made your bed, now lie in it

Hvis Trump-administrasjonen leser reportasjene til Svaar, Bjørgaas, Anders Magnus og andre USA-korrespondenter, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor de kan reagere på vinklingen.

Akkurat slik Norge ville reagert dersom rollene var byttet om.

Så, Svaar, i stedet for å klage over at Trump-administrasjonen gjør det vanskelig for deg og andre, hva med å gjøre jobben deres og følge de etiske retningslinjene slik de faktisk er skrevet.

For etter elleve år med ensidig dekning, fylt med halvsannheter, insinuasjoner og direkte løgner, har dere, som man sier i Amerika, made your bed, now lie in it.

Og du skriver til slutt, Svaar, at de nye visumreglene gjør størst skade i hodene på dere som skal bruke dem, og at det er kanskje også hensikten.

Verre er nok skaden du og NRK gjør i hodene på folket, som dag ut og dag inn blir fôret med propaganda for å forme deres tanker og meninger.

Og det er vel også hensikten.