USA etterstreber en makt­balanse i Stillehavs-regionen, der ingen, heller ikke Kina, er hegemon – det sa den amerikanske krigs­minister Pete Hegseth til den asiatiske sikkerhetskonferansen IISS Shangri-La Dialogue i Singapore, natt til lørdag norsk tid.

Hegseth lovte fred gjennom styrke og roste USAs allierte i regionen, som han mener tar ansvar, noe europeerne bør lære av.

Innledningsvis minnet han om et eldgammelt militært prinsipp:

Da jeg var i den amerikanske hæren som ung løytnant, var mottoet til min første rifletropp: «De som lengter etter fred, må forberede seg på krig.» Det er en enkel sannhet som gir like mye mening taktisk som strategisk.

Han varslet deretter en mer realpolitisk tilnærming fra USAs side:

Som den amerikanske nasjonale forsvarsstrategien for 2026 gjør klart, staker vi ut en ny kurs for våre allianser og partnerskap. En kurs som er forankret i realitetene rundt makt og interesser.

Hegseth roste USAs asiatiske allierte for å forstå hva det handler om, nemlig ikke å la seg underkue av Kina:

Våre partnere i Asia har lenge forstått at grunnlaget for et varig partnerskap ikke er basert på idealistiske verdier, men på en konkret samordning av nasjonale interesser. Det ligger en ubestridelig styrke i denne klarheten, og det er det som gjør våre allierte og partnere i Stillehavet til så pålitelige motvekter i møte med regionale trusler.

Dette bør Vest-Europa ta til etterretning, la han til.

Tiden da USA subsidierte forsvaret til rike land, er over. Vi trenger partnere, ikke protektorater. Vi søker allianser bygget på delt ansvar, ikke avhengighet. Dette er modningen av våre allianser i en ny æra.

Denne kursendringen har kommet fordi den gamle modellen, som var basert på utopisk globalisme, var på vei mot katastrofen, fortsatte Hegseth. Nå er det snarere maktbalanse som gjelder:

Det er derfor vår nasjonale forsvarsstrategi pålegger krigsdepartementet å skape de militære forutsetningene som kreves for å oppnå en varig og gunstig maktbalanse i Stillehavs-regionen. Når vi ser på regionen i dag, er det berettiget bekymring for Kinas historiske militære opprustning og utvidelsen av dets militære aktiviteter i og utenfor regionen.

USA skal «speak softly and carry a big stick»:

Krigsdepartementet arbeider med største fokus for å forhindre en slik oppløsning. Vi møter ikke denne utfordringen med unødvendig konfrontasjon, men med en holdning preget av behersket og gjennomtenkt styrke. Vårt fokus er sterkt, rolig og klart. Sterkt, rolig, klart. Tydelig om våre intensjoner, våre prioriteringer og vår evne til å oppfylle administrasjonens mål.

Kina skal kort fortalt holdes i sjakk:

Det vi søker, og det presidenten stadig har uttrykt, er en genuint stabil likevekt som fungerer både for amerikanerne og for våre allierte. En gunstig, men varig maktbalanse der ingen stat, inkludert Kina, kan påtvinge sitt hegemoni og sette sikkerheten eller velstanden til vår nasjon og våre allierte i fare. USA søker å bevare de forholdene som lenge har lagt grunnlaget for fred og velstand i denne regionen.

Det betyr at Beijing må akseptere at USA har en posisjon i deres eget nærområde:

Og selv om et anstendig fredsforhold er vårt mål, må det ikke være noen tvil om at USA er en Stillehavs-nasjon, og vi insisterer på at Kina respekterer vår langvarige posisjon i regionen – og ikke bare insisterer, men opprettholder den åpenbare militære styrken som underbygger den.

USA skal ikke trekke seg tilbake til sin egen region:

Hvis man ser på vårt departements planleggingsveiledning og vårt budsjett, bygger vi et team som er i stand til å projisere makt, et land som er i stand til å projisere makt hvor som helst i verden, og aller mest her. Vi vil bygge og opprettholde et sterkt avvisningsforsvar i det vestlige Stillehavet som sikrer at aggresjon er umulig, eskalering uattraktivt og krig anses som irrasjonelt.

Men USA kan ikke bære byrden alene, fortsatte krigsministeren, som roste USAs allierte i regionen for i større grad å bære sin del av byrden:

Hvis du vil se hvordan byrdefordeling ser ut, kan du se på Sør-Korea, som har investert konsekvent i sitt eget forsvar.

Vi ser den samme realistiske tankegangen hos Filippinene. Manila skifter fokus til eksternt forsvar og styrker interoperabiliteten med amerikanske styrker. Og det er ikke bare snakk.

Vi ser en lignende og avgjørende endring i Tokyo. Japan tar konkrete skritt for å fremskynde sin forsvarsomstilling.

Australia trapper opp. Sammen utvider vi den roterende tilstedeværelsen av amerikanske styrker og samarbeider for å sikre at vår forsvarsindustri bygger og opprettholder våpen som kreves for avansert krigføring.

Også vårt vertsland, Singapore, presterer konsekvent over forventning ved å investere tungt i sitt militære og fungere som et viktig knutepunkt for USAs logistikkaktiviteter.

Jeg vil også anerkjenne Malaysias lederskap i den raske utplasseringen av ASEAN-observatørteam for å overvåke grensen mellom Thailand og Kambodsja.

På fastlandet fortsetter Thailand å utdype det militære samarbeidet med USA for å styrke interoperabiliteten og utvikle nødvendig beredskap.

Vi ser også den samme målbevisstheten fra Vietnam. Hanoi moderniserer flittig sine maritime kapasiteter.

Og i Sør-Asia er India et avgjørende anker for å holde stand. Et mektig India som handler i sin egen interesse fremmer vårt felles mål om å opprettholde maktbalansen i hele regionen.

Det er sånn allianser skal fungere, fastslo Hegseth.

Man har ikke en sterk allianse med mindre alle har noe på spill. Ingen snyltere. Historien er ikke over. Allianser bedømmes ikke etter antall flagg, men etter antall formasjoner. Vi trenger ikke flere konferanser. Vi trenger mer kampkraft.

Europeiske allierte har somlet lenge med å ta sin del av byrden, mener Hegseth.

Altfor lenge falt høflige bønner fra våre europeiske allierte om å bruke mer på sitt eget forsvar for døve ører. De er endelig i ferd med å ta igjen etterslepet. Og vi lot oss distrahere av tom globalistisk retorikk om den regelbaserte internasjonale orden. Mens europeiske hovedsteder åpnet grensene sine på vidt gap og uthulet sine militærstyrker. Man kan ha alle reglene man vil, og regler er flott, men hvis man ikke kan bakke dem opp med hard makt, er ikke reglene verdt papiret de er skrevet på.

«Europa og NATO har noen store beslutninger å ta, og mer om det snart», varslet den amerikanske krigsministeren, som lover å premiere de landene som tar ansvar som allierte.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.