Gud signe vårt dyre fedreland

og lat det som hagen bløma.
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma.
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma.

Vårt heimland lenge i myrker låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud du i nåde til oss såg,
Din kjærleik oss ikkje gløymde;
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
Og ljos over landet strøymde.

Og Noreg det ligg vel langt i nord,
Og vinteren varer lenge;
Men ljoset og livet i ditt ord
Det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong,
Ditt ord heve då sitt gjenge.

So blømde vårt land i ljos og fred,
Det grodde so grønt i lider,
Men atter seig natt på landet ned
Med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
Og du lyste opp omsider

Og morgonen rann, og mørkret kvarv,
Som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridomsarv
Og honom i trengsla trygde.
Du varna vårt folk og gav oss fred
Og landet med lov me bygde.

Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
Me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
Kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss Gud så me kan bu
I heimen med fred og hyggja.

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signe då Gud det gode såd
til groren ein gong er mogen.

Gratulerer med dagen!

For over 200 år siden våget flertallet av den grunnlovsgivende forsamlingen på Eidsvoll å proklamere at Norge skulle være en selvstendig stat. Napoleonskrigene og Kieltraktaten hadde motivert dem til handling. De ønsket ikke en union med Sverige. Motivert av John Locke og hans idé om folkesuvereniteten utarbeidet de en grunnlov som revolusjonerte vår måte å tenke politikk.

Det handlet om at dette landet Norge er vårt, vårt hjem, en arv fra våre forfedre og hjem til et folk som kalles nordmenn. Men kanskje like viktig: John Locke ga dem en ideologisk rett til å kaste ledere som forbrøt seg mot folkets rettigheter.

Men det startet i årene før 1814. I 1772 stiftet studenter i København Det norske selskap. Det var et miljø der de begynte å dyrke det særnorske de så i vår natur, historie, norsk språk og folkeliv. Forestillingen om det norske folk ble grunnlagt.

Da Danmark i januar 1814 ble tvunget til å gi Norge til Sverige hadde det norske folk allerede en forestilling om en annen fremtid. Vi ønsket ikke å bli en del av Sverige, og vi ønsket å bli kvitt eneveldet. Vi sa klart ifra til Christian Frederik tidlig i 1814. Diktaturet under eneveldet er ofte neglisjert i norsk historieundervisning, men Grunnloven vi fikk 17. mai 1814 var et frigjørende opprør både mot eneveldet og et ønske om selvstendighet, altså en revolusjon på linje med andre og mer kjente revolusjoner. Husk at Hans Nielsen Hauge i 1814 satt fengslet under forferdelige forhold som politisk fange.

Det er interessant at vi klarte å beholde friheten selv om vi gikk inn i union med Sverige. Vi beholdt Grunnloven og de rettighetene den ga oss. Men Grunnloven ga oss også en identitet. Vi var et kristent folk med demokratiske rettigheter og med et land som tilhørte oss. Det var ikke høyreekstremt eller konservativt, og det er heller ikke høyreekstremt den dag i dag.

I siste halvdel av 1800-tallet startet nasjonsbyggingen som et felles prosjekt. Fedrelandssalmene fra 1800-tallet er fylt av takknemlighet. Både til Gud som ga oss landet, og til de som kjempet for at denne retten skulle bli en realitet. Stadig flere prester ble aktive i Venstre, og dermed også i kampen for unionsoppløsning. Norges innbyggere ble forstått som et folk med en egen gudgitt historie og oppgave.

Presten Elias Blix (1836 – 1902) ville stått i fare for å bli stemplet som kristennasjonalist i dag, men hans fedrelandssalmer som Fagert er landet og Gud signe vårt dyre fedreland knytter språk, tro og nasjon sammen på en måte knapt noen våger å gjøre nå for tiden. Jeg har til gode å høre noen problematisere hva begrepet fedreland faktisk innebærer.

Det er ikke en konservativ og rasistisk nasjonalisme vi feirer, snarere tvert imot. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), forfatter av Ja, vi elsker, og Elias Blix mente ikke at vi var bedre enn andre folkeslag, det handlet om likeverd i ulikhet. Bjørnstjerne Bjørnson ble internasjonalt kjent for sin kamp for Europas undertrykte minoriteter. Han så verdien av en stat bygget på nasjonen der ingen ble undertrykt på grunn av sin nasjonalitet. Dette var radikale ideer som til slutt endret Europas grenser for all fremtid.

Det er denne radikale nasjonalismen som kan beskytte oss fra kulturell undergang. Det er vårt ansvar og vår plikt til å forvalte den arven våre nasjonsbyggere etterlot seg på en måte som gjør at også våre arvinger har et hjem den dagen de tar over.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!