Det finnes få ting vi mennesker har en tendens til å komplisere så mye som nettopp bønn. Kanskje lærer vi allerede som barn at bønn er noe komplisert, noe spesielt, noe høytidelig. Noe som stiller krav til oss.

Kombinerer man så dette med en dose skandinavisk jantelov, får man en farlig cocktail: Hvem er vel jeg til å tro at Gud skulle lytte nettopp til meg?

Hva blir resultatet av det? Vi tier.

Men skal vi ha en relasjon til Gud, må vi kommunisere med Gud.

Vi må selvsagt skape rom i livene våre og i hverdagen vår for å lytte til Gud, men Gud ønsker også å lytte til oss. Derfor må vi også skape rom for å tale til, og med, Gud.

Vi trenger å be.

Velkommen til å lytte til våre tanker før søndagen!

6. søndag i påsketiden/Bønnsøndag

Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på
gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin
lønn.

Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i
det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik de gjør blant folkeslagene; de tror de
blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet
hva dere trenger, før dere ber ham om det.

Matteus 6, 5-8