EU-parlamentet har vedtatt en ny Arktis-strategi som er et direkte og uvanlig sterkt signal til Norge.

Med et klart flertall ber parlamentet EU-kommisjonen om å arbeide aktivt for fremtidig medlemskap for Norge, Island og Grønland, skriver Dagsavisen.

Vedtaket, som ikke er bindende, tolkes som et brutalt ultimatum: Europa trenger Norges energi og mineraler, og derfor bør Norge tvinges inn i fellesskapet for å sikre EUs egen motstandskraft.

Råvare-tvang

Den massive oppfordringen fra parlamentet er ikke utløst av romantikk, men av rå geopolitikk og råvarebehov. Rapporten kobler klimaendringer, råvaresikkerhet og energiuavhengighet tett sammen.

Dokumentet omtaler norsk energi som en sentral del av EUs sikkerhetspolitiske fremtid. Både gasseksport, kraftutveksling via kabler og mulighetene for ny fornybar produksjon i nord trekkes frem som «uvurderlige». EU ser på Norge som et nødvendig, men uavhengig, reservelager.

Saksordfører Urmas Paet uttrykker det uten filter:

– Hvis Norge eller Island ønsker det, ser jeg ingen reelle hindringer. Som medlemmer ville de ikke bare kunne påvirke EUs politikk, de ville også få muligheten til å forme den.

Utenforskapets prislapp

Parlamentet bruker den nylige tollstriden som et bevis på svakheten i EØS-avtalen.

– Enten er du inne, eller så er du ute. Når du står utenfor, får du heller ikke påvirket vedtakene du blir berørt av, sier Paet.

Dette er den ultimate trusselen mot den norske befolkningen: Du blir straffet for å stå utenfor, og den eneste veien til å unngå utenforskapet, er å gi fra seg suvereniteten.

Den store løgnen

Til tross for den åpenbare tvangen og interessen for Norges ressurser, avviser Paet at EU forsøker å legge press.

– EU er ikke en stat som kan svelge noen. Makten ligger hos medlemslandene. For små og mellomstore land handler medlemskap ikke om å gi fra seg selvstyre, men om å sikre det, sier han.

Denne påstanden om at EU handler om å «sikre selvstyre», blir av kritikere sett på som en direkte løgn, da medlemskap vil bety at Norge overfører vetoretten og kontrollen over sine nasjonale ressurser til byråkratene i Brussel.