Forleden var jeg innom Haugar Kunstmuseum i Tønsberg for å ta en titt på en snart avsluttet mønstring av den tyske kunstneren Charlotte Posenenske (1930 – 1985). Etter mitt skjønn var det ikke mye å skrive om, bortsett fra en type objekter som var velkjente fra min tid som lærling i metallfag. De utstilte gjenstandene ble plutselig mer aktuelle i mitt hode. Ikke på grunn av estetikken, den var like fraværende som i min læretid, men fordi installasjons-objektene minnet meg om slit og hardt arbeid.

De utstilte gjenstandene besto av tilfeldig oppdelte ventilasjonskanaler, tilfeldig i forhold til funksjonen i et fabrikklokale, som i mitt tilfelle refererte til et nybygg i Borregaards industriområde ved Sarpsborg. Det var ikke noe gledelig gjensyn å se disse kanalseksjonene i en så estetisert kontekst som Haugar Kunstmuseum. Forskjellen mellom de jeg håndterte i ung alder og dagens finpussede kanalseksjoner ligger mer i presentasjonen enn i prestasjonen, det vil si i den estetiske pretensjonen. Kort sagt i museumsmagien.

I dagens kunstverden er dette med estetisk magi en grunnleggende ambisjon. Nå kan en hvilken som helst gjenstand bli forvandlet til et sublimt kunstverk om det blir utpekt av de rette fagfolkene. Her skal vi merke oss at de rette fagfolkene må være anerkjente kunst- magikere med bred erfaring og skolering innenfor konseptuell kunstteori. Den mest berømte kunstmagikeren innen moderne kunst var Marcel Duchamp som forvandlet et kassert urinal til et sublimt kunstverk med tittelen «Fontene».

De utstilte kanalseksjonene i Haugar Kunstmuseum er ikke kasserte gjenstander. Kunstneren har selv konstruert dem, eller fått mer nevenyttige folk til å lage dem. Siden de er formgitt i papp eller i tynne jernplater har de aldri hatt noen praktisk funksjon. Så hva er egentlig poenget med å stille dem ut i et kunstmuseum? Charlotte Posenenskes kunstneriske ambisjon ligger egentlig ikke i formuttrykket, men i en sosial og samfunnskritisk dimensjon som er mer tenkt enn synliggjort på gjenstandenes nivå.

Det er her magien ligger, nemlig å synliggjøre den konseptuelle meningen gjennom institusjonelle nettverk som gallerier, museer, medier og personlige kontakter. I det perspektiv kan man si at kunstneren Posenenske har valgt en treffende gjenstandstype, nemlig kanalseksjoner som løsrevet ikke formidler noe som helst. Her finnes det ingen ventilasjon, hverken av friskluft eller varmluft, bare en institusjonell magi som konstant reproduserer sine estetiske konsepter.

Denne magien er ikke medfødt, heller ikke gudegitt, som hos Kong Midas, men tillært og utviklet gjennom kontakter og kanaler som behersker de moderne magiske ritualene. Det er i den sammenheng Charlotte Posenenskes fascinasjon for ventilasjonskanalenes defekte egenskaper blir sosialt og institusjonelt interessante. For her kommer aldri kunsten til sin rett. Det estetiske institusjonshegemoniet har i dag full kontroll og styring over hva som er stueren kunst.

Se film fra utstillingen her:

Haugar Kunstmuseum, Tønsberg
Charlotte Posenenske: Installasjoner
Varer til 27/ 04, 2025

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.