Det var en gang i tiden da skolebarn pugget navnene på Europas elver og kanaler. Det var en tid da skolen mente at det var viktigere at elevene lærte noe enn at de tenkte noe.

Jeg tipper at Terje Tvedt, født i 1951 i Stavanger, har gått på en slik skole. Han har mildt sagt beholdt interessen for elver og kanaler, og har brukt de siste 30 årene på å forstå deres betydning i et komparativt historisk perspektiv.

Det mest håndfaste beviset på dybden og kvaliteten i disse studiene er The Wheel of History and the Power of Water – When Britain and Europe Won and China and Asia Lost, en massiv redegjørelse for de vannhistoriske forutsetningene for den tidlige industrialiseringen fra rundt 1760-1820, som forandret det europeiske samfunnet.

Det høres nerdete ut, og det er det også. Men boken, som kom ut på norsk i fjor og ifølge forlaget er solgt i 11 000 eksemplarer og nå foreligger i pocket, representerer på sett og vis en allmennkunnskap som har gått tapt etter at Den svarte skolen ble nedlagt og Den røde skolen åpnet.

Med andre ord: en tapt geografisk og topografisk bakgrunnskunnskap. En tapt kunnskap om det grunnleggende faktum at det europeiske kontinentet og særlig øyene rundt er gjennomkrysset av elver og kanaler som har vært avgjørende for utviklingen av Europas økonomiske og politiske lederskap gjennom 1800- og 1900-tallet.

Et lederskap som nå trues utenfra av Kina, islamsk geopolitikk og migrasjon, og innenfra av etniske spenninger, demografiske endringer og den økende kulturkampen mellom eliter og folkeslag.

Paradoksalt nok snakker vi i dag om klimaendringer og elbiler, mens forståelsen av vannets kraft ser ut til å ha falt ned i et bunnløst hull i en ikke altfor fjern fortid. Historien, selv dette dramatiske kapitlet i vår egen historie, interesserer oss ikke. Faktisk skammer vi oss over den. Vi har lært oss å se fremover, klossete fremover.

Terje Tvedt, tidligere professor i geografi og utviklingsstudier, skammer seg ikke over industrialisering og kapitalistisk markedsutvikling; han studerer forutsetningene for begge, og avviser et bredt spekter av forklaringsmodeller fra de marxistiske til de mest eurosentriske.

Han overdriver kanskje originaliteten i sine funn, slik enkelte kritikere har hevdet, men hans grep om vannlandskapets glemte historie fra Japan og India i øst til England i vest, fra Russland i nord til Tyskland i sentrum og Spania og Det osmanske riket i sør er så fullt av historiske fakta, sammenligninger og perspektivrike tolkninger at han er mer enn tilgitt.

Forfatteren gir oss visshet om noe vi har glemt. Skal man forstå den moderne verdens opprinnelse, må man begynne med vann – ikke med luft, damp, elektrisitet, kull og fossilt brensel.

Ifølge Aristoteles var det naturfilosofen Thales fra Milet som sa det først: Alt er vann. Selv jorden hviler på vann. Skotten Adam Smith, som aldri dro til sjøs, konstaterte i sitt profetiske verk The Wealth of Nations fra 1776 at England – på grunn av sin lange kystlinje og de mange rolige, farbare elvene som gjorde det enkelt å transportere seg inn i landet – hadde gode forutsetninger for å bli et sentrum for handel og fremtidig velstand.

Vann rimer på utvikling, men også på forbindelsen mellom fortid og nåtid. Mennesket er ikke et bevinget luftvesen hevet over tid og sted. Den russiske forfatteren Lev Tolstoj mente at elvene «fornyer vår ånd, knytter oss til fortiden og setter oss i direkte forbindelse med naturens strøm og rytme». Menneskets frihet er ikke abstrakt og frittflytende, men formet og begrenset av geologisk-klimatiske muligheter.

Implisitt i disse observasjonene ligger det at industrialiseringen ikke begynte med slaveriet, slik det har blitt så populært for unge mennesker på universiteter, i media og i underholdningsindustrien å tro.

Det å være et imperium eller å utnytte kolonier førte ikke i seg selv til teknologiske fremskritt. Faktisk var det britiske imperiet fortsatt relativt svakt da den tidlige industrialiseringen begynte, og det mistet sin viktigste koloni med USAs uavhengighet i 1776.

Spanias utnyttelse av Sør-Amerikas rikdommer førte heller ikke til noen industriell revolusjon sør for Pyreneene. Fortjenesten fra slavehandelen hadde bare en svært beskjeden innvirkning på den teknologiske utviklingen i vannkraftens tidsalder, der vannhjul og transportsystemer var relativt billige og dermed ikke avhengige av store kapitalinvesteringer.

I fremstillingen skilles det mellom forutsetninger og årsaker. Førstnevnte er grunnleggende betingelser. De sistnevnte er hvordan mennesker reagerer på forholdene. Naturen, vannkraften og topografien var forutsetninger for den industrielle revolusjonen, mens den protestantiske etikken, som Max Weber fremhevet som en kulturell årsak til den samme, spilte annenfiolin.

Uansett hvor mange kalvinister det hadde vært i India og Kina, kunne de ikke ha kopiert Englands revolusjon. Webers berømte teori forklarer ikke hvorfor Nederland, der kalvinismen og de kapitalistiske institusjonene tidlig fikk fotfeste, sakket akterut i forhold til England. Ifølge Tvedt var det fordi landet lå så lavt at inneslutningen i seg selv var en kolossal utfordring.

Tyskland er også et interessant eksempel. Landet er riktignok begunstiget av mange elver. Men de flate tyske slettene gjorde det vanskelig å utnytte vannets mekaniske energi industrielt.

Engelskmennene, derimot, var veldig flinke til å kopiere. De oppfant ikke vannhjul eller bygging av kanaler, men trakk på erfaringer og teknologi fra andre land. Industrialiseringen var med andre ord ikke et resultat av en unik «vitenskapelig sjel» i England, men snarere en imitasjon av andre lands tekniske kunnskaper, favorisert av privat kapital, private aktører og aksjeselskaper fremfor statlige myndigheter og byråkrater. Det var rikelig med vann i England, og det var ikke en ukontrollerbar naturkraft som mange andre steder på kloden.

Dette er en viktig bok. Takket være en hardtarbeidende og grundig nordmann lærer europeerne noe om seg selv og vannets kraft på sitt gamle kontinent som først den røde skolen og deretter den utbredte flyplassliberalismen har fått oss til å glemme fullstendig: at det europeiske mirakelet står i gjeld til vann, jord og kreative løsninger på konkrete problemer.

Terje Tvedt: Historiens hjul og vannets makt – da England og Europa vant, og Kina og Asia tapte

585 sider, 230 kr.

Dreyer Forlag