Vestlige eliter har skrevet krigen mot Russland ut av historien og i stedet bygget et glasshus når det gjelder Ukraina. Dette er konklusjonen i en ny bok om krigen i Ukraina med tittelen Slutspil – Hvorfor Vesten satte alt på et bræt i Ukraine, som burde være oppsiktsvekkende, men som selvsagt vil bli tiet i hjel av den dominerende public service og mainstreammediene.

Boken er skrevet av den serbisk-baserte forfatteren Uffe Andersen, som nok befinner seg langt til venstre på den politiske skalaen, og har forord av Marie Krarup, som vi alle vet befinner seg på høyresiden. Det er en sjelden kombinasjon, men forlaget Hovedland skal ha takk for å ha trykket denne detektivhistorien, så det er i det minste en teoretisk sjanse for at noen hundre dansker vil begynne å lure på hvorfor Vesten satte alt på spill i Ukraina.
Mer enn to år inn i krigen er det fortsatt et mysterium for meg.

Den rituelle støtten til Ukraina, et land vi aldri har brydd oss særlig mye om, går fortsatt som en barnesang gjennom det politiske landskapet og får fortsatt myndigheter, kommuner og bedrifter til å heise det ukrainske flagget som om det var det danske flagget. Slava Ukaini!

Alt dette til tross for at ukrainerne åpenbart aldri kommer til å vinne den krigen som vestmaktene krever av dem.

Men barnerim kan ha stor gjennomslagskraft. Da statsminister Mette Frederiksen nylig presenterte danskene for nok en ny regjering, fremhevet hun to viktige saker over alle andre politiske spørsmål: klima og Ukraina.
Så støtte til Ukraina er viktig, i hvert fall retorisk.

Men hjelper vi ukrainerne best ved å pumpe penger og våpen inn i en regjering med en gruppe mennesker vi egentlig vet svært lite om, og som ser ut til å være underlagt, eller snarere en del av, et gjennomkorrupt system av velstående mennesker som bruker statlige midler som sin private pengebinge og har lite til overs for vanlige folk?

Jeg tillater meg å tvile på det, særlig hvis vi tenker 10 år tilbake i tid, da amerikanerne var så vennlige å innføre et regimeskifte som i praksis gjorde Ukraina til en amerikansk vasallstat og økte avhengigheten av NATO, samtidig som de østlige delene av landet brøt ut av regjeringens kontroll og skapte den situasjonen som førte til krigsutbruddet.

Uffe Andersen trekker frem en kjent antikommunist med det polske navnet Zbigniew Brzezinski (1928-2017), som var sikkerhetsrådgiver for president Jimmy Carter i perioden 1977-81 og forfatter av den geopolitiske manualen «The Great Chessboard» fra 1997. Sjakkspillet skulle styrke USAs militære og moralske overlegenhet i en unipolar verdensorden etter Sovjetunionens oppløsning.

Her advarte han mot at Ukraina og Russland skulle bli ett land. Hvis ukrainerne på demokratisk vis stemte for å tilhøre Russland og erklære seg militært nøytrale, burde man ta affære. Oppdraget handlet om å få russerne til å gjøre noe dumt – som i sjakk.

Man kunne ikke tvinge russerne til å velge feil krig, men man kunne «bevisst øke sannsynligheten for at de ville gjøre det». Allerede under den kalde krigen så Brzezinski et stort potensial i «spenninger innad i kommunistlandene», for eksempel mellom «russere og ukrainere i Sovjetunionen, serbere og kroater i Jugoslavia», osv. Muligheten kom i 1979, da den nasjonale sikkerhetsrådgiveren rådet president Carter til å lokke russerne inn i den gale krigen i Afghanistan ved å støtte den muslimske opprørsbevegelsen. Operasjonen lyktes.

40 år senere var sluttspillet ikke bare et fjerntliggende afghansk hjørne, men et russiskspråklig grenseland nær Russlands største byer.

Målet var et uavhengig Ukraina, det vil si et Ukraina som var uavhengig av Russland, men avhengig av USA. Midlet var å «avrussifisere» Ukraina og tvinge ukrainerne til å velge mellom Europa og Russland, det vil si hjelpe dem til å ta det riktige valget.

Mot denne historiske bakgrunnen fremstår vestlige politikeres gjentatte appeller om å opprettholde den internasjonale rettsordenen som et skalkeskjul for den ubekvemme sannheten at det er strategiske interesser, ikke demokratiske hensyn, som har vært og er bestemmende for Vestens holdning.

Jeg understreker at det ikke er noe galt i å ha strategiske interesser, det har alle stater. Interessene blir bare tvilsomme, hyklerske og selvhøytidelige når de blir forkledd som demokrati, menneskerettigheter og universelle verdensmål. Både dyktig og makabert har vi skrevet Vestens krig mot Russland helt ut av historien.

Man trenger ikke kjøpe alle Uffe Andersens analyser, som også trekker tråder til krigen i Jugoslavia og NATOs bombing av Serbia på 1990-tallet. Men den avslører at det er noe råttent i Ukraina (i tillegg til den epidemiske korrupsjonen) – nemlig Vestens årelange og dype innblanding.

Først, i 2014, kapret vestlige makter Ukrainas uavhengighet i et planlagt kupp som ble presentert som en seier for demokratiet av både vestlige medier og regjeringer. Åtte år senere stjal vestmaktene de siste restene av landets suverenitet ved å hindre ukrainerne i å slutte fred med Russland. Ikke i et øyeblikk av galskap, men bevisst og målrettet.

Dette politiske sjakkspillet betaler nå vanlige ukrainere for med sine liv, territorium, eiendom og kanskje enda verre – sine barns fremtid.

Uffe Andersen: Sluttspill – Hvorfor Vesten satte alt på et brett i Ukraina, 190 sider, 363 noter, lett illustrert. 280 kr. Utgitt av Hovedland