1. mai i Porsgrunn: Kommunestyrerepresentant for Rødt i Skien, Mona Osman (36), sammen med Espen Barth Eide. Foto: Privat / Facebook.
Løgner er ofte grunnlag for etterfølgende handlinger, som i sin tur blir begrunnet med det falske budskapet i løgnen. Islamister og deres allierte har i månedsvis kjørt løgnaktige, høylytte, aggressive og delvis voldelige kampanjer mot Israel. De fremstiller lidelsene i Gaza som et folkemord, de påstår at Israel driver apartheid overfor sine arabiske innbyggere, og fremmer krav om vestlige lands boikott, de-investering og sanksjonering (BDS) av israelske firma, med en falsk moralsk begrunnelse.
På denne måten forsøker de å gjøre Israel til en ikke-legitim stat med det langsiktige mål å bidra til en opinion som vil utslette Israel, «from the river to the sea».
Man skulle tro at norske politiske myndigheter ville aktivt avvise denne løgnaktige kampanjen og avsløre det umoralske grunnlag den bygger på. Dette har ikke skjedd. I stedet har norske myndigheter, under påskudd av et fredsinitiativ, anerkjent en ikke-eksisterende Palestina-stat som de vet vil bli kontrollert av de samme islamister som står bak løgnkampanjen mot Israel. Derfor har også Hamas takket den norske regjering. Derved gir norske myndigheter en stilltiende tilslutning til det virkelige folkemord som er islamistenes langsiktige mål, til tross for Barth Eides benektelse av en anerkjennelse av Hamas.
Norsk utenriksledelses adferd i denne konflikten, sammen med store deler av norske medier, kan sammenlignes med et forsøk på tryllekunst. De avleder publikums oppmerksomhet fra realitetene og henleder oppmerksomheten på illusjoner.
Realitetene
Det finnes mye dokumentert materiale om islamismens vekst etter 1973 og om dens mål og innhold. Dette har selvsagt fagekspertisen i Utenriksdepartement kjennskap til. For detaljerte referanser, se f.eks. den kjente franske arabisten Gilles Kepel: «Jihad: The Trail of Political Islam», og «Away from Chaos» og den kjente nederlandske arabisten Rudolph Peters: «Jihad. A history in documents».
Da araberstatene tapte krigene mot Israel i 1967 og i 1973, forsvant etter hvert tiltroen til den marxistisk inspirerte nasjonalismen som hadde fått fotfeste i Egypt, i Syria og i PLO. I stedet fanget en gjennomtenkt islamisme motivasjon hos araberne. Islamisme, også kalt jihadisme og noen ganger muslimsk fundamentalisme, ble slått ned i Egypt og Syria. Blant den palestinske befolkningen var det imidlertid Hamas og Islamic Jihad som overtok som drivkraft etter PLO.
Islamismen fikk en kraftig impuls i 1979 ved Khomeinis maktovertagelse i Iran og ved kampen mot Sovjet i Afghanistan. Ut gjennom 1980-årene ble Hamas den dominerende aktør blant araberne i Gaza og på Vestbredden/Judea Samaria. Hamas publiserte sitt eget charter i august 1988 i direkte konkurranse med PLO. På dette tidspunkt var det også Hamas fikk vesentlige større økonomiske bidrag fra Gulf-statene enn det PLO fikk.
(Se Kepel: «Jihad» Kap 1 «A Cultural revolution», Kap 3 «Building Petro-Islam on the ruins of Arab nationalism», Kap 5 – underkapitlet «The ripple effect of the Iranian revolution», Kap 6: «Jihad in Afghanistan and Intifada in Palestine» og Kap 14 Kepel «Away from Chaos» Part 1: The Barrel and the Koran. Side 11–101).
Hamas og Islamic Jihad henter sin ideologi særlig fra tre kilder: Den pakistanske tenkeren Abu Ala al Mawdudi (1903–1979), den egyptiske filosofen Sayyid Qutb (1906–1966) og ayatollah Ruhollah Khomeini (1902–1989) i Iran. Qutb siterer ofte den syriske muslimske teologien og juristen Ahmad ibn Taymiyya (1263–1328).
Islamistene fastholder den tradisjonelle tolkning av sverdets jihad, dvs. voldelig krig mot dem som gjør motstand mot å underlegge seg Islam. En del muslimske modernister tolker jihad som en fredelig kamp for spredning av Islam, og en innadvendt kamp mot egne onde tilbøyeligheter. Islamistene påpeker at dette ikke er fyllestgjørende.
«More than any other act, it (jihad) implies love and devotion for Allah.—Any individual or community that participates in it, finds itself between two blissful outcomes: either victory and triumph, or martyrdom and Paradise. All creatures must live and die. Now, it is in jihad that one can live and die in ultimate happiness. Abandoning it means losing entirely or partially both kinds of happiness. («Ibn Taymiyya on jihad». Sitert av Rudolph Peters, side 48)
It (Islam) wants and requires the entire inhabited world. — In order to realize this lofty desire, Islam wants to employ all forces and means that can be employed for bringing about a universal all-embracing revolution. It will spare no efforts for the achievement of this supreme objective. This far-reaching struggle that continuously exhausts all forces and this employment of all possible means are called jihad. (Mawdudi: «Al-jihad fi sabil Allah» Beirut, Dar al Irshad, udatert. Sitert av Rudolph Peters, side 128).
When Islam strives for peace, it does not want a cheap peace, — No, it wants a peace wherein all religion belongs to Allah, which means that all people worship Allah alone and that they do not take each other as object for worship to the exclusion of Allah. (Sayyid Qutb: Fi zilal al-quran, 5 ed Beirut 1967 vol 3, part 9, sitert av Rudolph Peters side 131)
Their ideal (the islamists) is the establishment of a truly Islamic state founded upon the prescriptions of the Sharia. Jihad is for them the means of achieving this ideal. They wage their struggle against — the Western powers and against communism and Zionism. — Only their language has been modernized and brought up to date. They do not admit of separation between religion and politics. Religion is to dominate all their activities and they reject therefore secular ideologies such as nationalism. (Rudolph Peters oppsummering, side 133)
Professor i sharialovene ved universiteter i Jordan og Saudi-Arabia, Abdallah Azzam, var en palestiner som fikk stor innflytelse ved sine publikasjoner. Han dro i 1984 til Peshawar i Pakistan for å være med i islamistenes kamp i Afghanistan. Han skrev bl.a.
This duty shall not lapse with victory in Afghanistan, and the jihad will remain an individual obligation until all other lands which formerly were Muslim come back to us and Islam reigns within them once again. Before us lie Palestine, Bukhara, Lebanon, Chad, Eritrea, Somalia, the Philippines, Burma, South Yemen, Tashkent, Andalusia. (Kepel Jihad, Kap 6. «Jihad in Afghanistan and Intifada in Palestine», side 136 ff)
— the proclamation made by Abdallah Azzam on Afghanistan and Palestine, from his base in Peshawar: “there will be no solution to the Palestinian problem except through jihad. All these international initiatives, proposals, and conferences are perfectly futile and a waste of time”. (Kepel Jihad. Kap 6, Avsnitt «The Islamization of the Palestinian cause», fra side 150)
Disse tanker er derfor reflektert også i Hamas sitt reviderte charter fra 2017.
1. The Islamic Resistance Movement “Hamas” is a Palestinian Islamic national liberation and resistance movement. Its goal is to liberate Palestine and confront the Zionist project. Its frame of reference is Islam, which determines its principles, objectives and means.
20. Hamas believes that no part of the land of Palestine shall be compromised or conceded, irrespective of the causes, the circumstances and the pressures and no matter how long the occupation lasts. Hamas rejects any alternative to the full and complete liberation of Palestine, from the river to the sea.
Wall Street Journal publiserte 10. Juni 2024 en rekke utsagn som Sinwar, lederen av Hamas i Gaza, hadde sendt til sine medarbeidere. De er helt i tråd med det som Hamas sa helt i begynnelsen av krigen i oktober 2023. Sinwar uttalte bl.a. slik det er gjengitt i Wall Street Journal:
“We have the Israelis right where we want them,”
Sinwar cited civilian losses in national-liberation conflicts in places such as Algeria, where hundreds of thousands of people died fighting for independence from France, saying, “these are necessary sacrifices.”
“We make the headlines only with blood,” Sinwar said -. “No blood, no news.”
Realitetene er at det finnes en utbredt religiøs motivasjon for vold mot sionismen og dermed mot Israel som stat – og i neste omgang mot den vestlige verden. Siden alle skal dø likevel, kan Sinwar uttale forakt for tap av liv. I denne religiøst motiverte vold sier Hamas at muslimene kan leve lykkelig og dø lykkelig med evig salighet som konsekvens. Norge erkjenner ikke denne dimensjon av problemet og er derfor tause om denne dimensjon. Barth Eide står derfor uten fotfeste nå han vil profilere seg selv i Midtøsten.
Illusjonene
Norge og en del andre land forsøker å presse frem en tostatsløsning. Den palestinske staten Barth Eide ser for seg, skal omfatte Gaza og områder som var kontrollert av Jordan før 4 juni. Norge later som en slik palestinastat skal leve i fred og sikkerhet med Israel. Denne illusjonen holder de ved like ved å unnlate å drøfte Hamas sin ideologi, og i stedet snakker om at De palestinske selvstyremyndighetene (PA) skal ha kontroll. Men Barth Eide vet at Hamas har mye større støtte in befolkningen enn Fatah og PA.
Meningsmålinger fra mai–juni 2024 utført av det Palestinian Center for Policy and Survey Research i Ramallah viser at 40 % støtter Hamas som politisk parti, mens 20 % støtter Fatah, 33 % vet ikke og 8 % støtter andre.
94 % på Vestbredden og 83 % i Gaza ønsker at Abbas skal trekke seg som president for PA.
Ellers støtter 57 % av befolkningen på Gaza og 73 % av araberne på Vestbredden Hamas sitt groteske angrep den 7. oktober 2023.
Norges tryllekunstforsøk baserer seg på ytterligere flere illusjoner. En av dem er at PA er mer demokratisk og fredsvennlig enn Hamas. PA har imidlertid innrettet seg etter islamismens popularitet. Det kommer bl.a. til uttrykk i PA sin «pensjon» til familiene til terrorister som blir fengslet eller drept. Dette er i tråd med islamistenes definisjon av jihad.
Any activity that strengthens the military front and supports the jihad is also jihad in the way of Allah, like –, strengthening the internal front, financially contributing to war efforts, and looking after the fighters families… (al Mutajalli: «Ramadan shahr al-jihad», al Majlis al ala li-l Shu’un al islamiyya, Kairo 1973, sitert av Rudolph Peters, avsnitt «The Definition of Jihad», side 119)
Videre har Palestinian Media Watch dokumentert mange ganger gjennom mange år at PA har som mål å utslette Israel. De representerer langt fra de «moderate krefter» som Barth Eide fabulerer om. Et lite eksempel er denne oversikten over noen uttalelser og videoer fra PA.
Utenriksledelsen lager til slutt en folkerettsillusjon. De påstår feilaktig at folkeretten støtter en slik oppdeling av landet vest for Jordan-elven. Den entydige folkerett har gitt denne delen av landet til det jødiske folk, i de samme dokumenter som har skapt landet Jordan. FN er etter sitt charter forpliktet på disse dokumenter.
Konklusjon
Ved sine tryllekunstforsøk underkjenner Barth Eide de prinsipper de selv sier er bærende for norsk utenrikspolitikk.
Hvis det skulle lykkes å tvinge frem en tostatsløsning slik Barth Eide forestiller seg, vil det bety varig krig, og ikke varig fred. Dette vet Utenriksdepartementet.
Den reflekterte del av UDs stab må kjenne på ubehag over å måtte innordne seg under den politiske ledelses umoral og inkompetanse.
