Demosthenes, retorikkens far, Glyptoteket, München. Copyright Document.

Peter Sloterdijk, den tyske filosofen og samfunns­kritikeren, publiserte for 25 år siden et essay som ble gjenstand for heftige diskusjoner i de lærde salonger. Når man leser det i dag, hvor det nettopp er kommet i dansk oversettelse, er det overraskende at den kompakte, utilgjengelige teksten med sine mange referanser til Heidegger og Nietzsche og til antikkens store tenkere kunne opphisse så mange. Hvem bryr seg om slikt i dag?

På den måten har Sloterdijks forfatter­skap vist seg å være profetisk. Hans 25 år gamle påstand er at vi ikke lenger lever under bøkenes temmende og oppbyggelige innflytelse, men har havnet i en helt ny offentlighet, der de nye mediene ikke gir oss den informasjonen som i beste fall ville gjort oss i stand til å utøve dømmekraft og ta fornuftige kollektive beslutninger, men kollektivt plager oss i hjel med en overflod av stimulanser, underholdning og masse­psykoser.

Det antikke mediet som grekerne og romerne oppfant, var boken. Denne humanistiske sjangeren strebet ikke bare etter sannhet, men ønsket også å påvirke og overbevise potensielle venner. At alfabetiseringen og den skrevne teksten kunne holde seg relevant fra starten for 2500 år siden og frem til i dag, skyldes ifølge Sloterdijk at det skrevne ord kunne videreføres som et «kjedebrev gjennom generasjoner».

I erkjennelsen av at mennesker er «dyr under påvirkning», var bøker tykke brev som ble sendt til potensielle venner med det avsenderne oppfattet som den rette typen påvirkning. Romerne – og senere de kristne (som Sloterdijk merkelig nok ikke nevner i det hele tatt) – deltok i denne kampen om menneske­heten, og var med sin utviklede transkripsjon den vestlige sivilisasjonens postbærere.

Sivilisasjonen hvilte da på erkjennelsen av to krefter i dannelsen av mennesket.

På den ene siden de hemmende tendensene – og på den andre siden de frigjørende tendensene. Hemmende høres feil ut i dag. Men i den europeiske høykulturen så man annerledes på mennesket: Det var verken rent eller uskyldig, det var moralsk ambivalent. Hemninger ble også sett mer realistisk på: Mennesket måtte temmes. Ellers ville naturen eller frigjørende påvirkninger gjøre seg gjeldende og føre til forfall og barbari. Forfatteren skriver: «Humanismens latente tema er altså å frigjøre mennesket fra dets villskap, og dens latente tese er: riktig lesning gjør tamt.»

Det var den gang. Nå er ideene annerledes.

I et historisk perspektiv kommer de nye mediene i vår tid med fremveksten av masse­kulturen etter første verdenskrig (radio), andre verdenskrig (fjernsyn) og senest med internett og kunstig intelligens. De er vår tids amfiteatre og stadioner med sin sensasjon og beruselse. Her er hver dag en ny dag, et nytt ansikt, en ny skandale, oppfinnelse eller teknologi. Tempoet er høyt, og det er lite som henger fast. Jeg tror mange vil kjenne igjen denne følelsen av flimmer, påtatthet og skamløshet fra sin egen mobiltelefon, som ser ut til å ha vokst sammen med hånden.

Vi er fascinert av den nye medie­monsunen, selvfølgelig er vi det, akkurat som antikkens pøbel elsket parader, henrettelser og kappløp. Vi kan ikke la være, og vi er for lengst blitt avhengige av den overfladiske nyhets­strømmen og det globale oppmerksomhets­kappløp­et. Ganske raskt har vår verden blitt «post-litterær» og «post-humanistisk».

Bokens tid er rett og slett forbi, og det samme gjelder både den klassiske og den nasjonale dannelsen, som fikk en kortvarig renessanse med de borgerlige nasjonal­statenes utdannings­institusjon­er, gymnas og lese­kanoner på 1800- og 1900-tallet. Vi erkjenner ikke lenger gjennom skrift og den vestlige sivilisasjonens klassikere, men gjennom bilder, lyd og popmusikk: «Våre moderne samfunn kan fortsatt bare i liten grad produsere sin politiske og kulturelle syntese gjennom litterære, skriftlige, humanistiske medier.»

Denne marginaliseringen betyr selvsagt ikke at det ikke lenger utgis bøker, men fortidens norm­settende bøker er blitt redusert til en subkultur. De er ikke lenger en del av det Sloterdijk kaller syntesen mellom kultur og politikk:

«Det faktum at fortidens norm­settende bøker mer og mer har opphørt å være brev til venner, og at de ikke lenger ligger på lesernes skrivebord og nattbord, men har sunket ned i arkivenes tidløshet – også dette har fratatt humanist­bevegelsen det meste av dens tidligere makt (…) Alt tyder på at arkivarer og aktivister er blitt humanistenes etter­følgere.»

Arkivarer og aktivister. La meg gjette, aktivistene kommer til å vinne. Kanskje til og med de som Hans Rustad portretterer i sin siste kronikk om konflikten i Gaza og de pro-palestinske ungdommene i europeiske hovedsteder (11. juni): De som ikke lenger verdsetter våre liv. De som er for de andre, de undertrykte, de edle ville, Hamas, Palestina, de svarte, det globale sør.

Mot slike aktivister har humanister verken ord eller våpen.

Peter Sloterdijk: Regler for menneskeparken – et svar på Heideggers «Brev om humanismen
Oversatt fra tysk av Knud Michelsen
73 sider, 140 danske kroner.
Multivers

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.