Hans Rustad 
Britiske velgere forstår ikke sitt eget beste når de velger Keir Starmer i ren desillusjonering over de konservative. Starmer og Labour har ingen svar og de tar Storbritannia med seg utfor stupet.
Vær ikke i tvil: De neste årene kommer til å bli katastrofale for Storbritannia. Nesten alt som er ille i dag, vil bli verre, og alt som foreløpig fungerer, vil bli vandalisert eller ødelagt. Offentligheten skriker etter forandring, men det vil ikke bli noe stort brudd under Sir Keir Starmers Labour, ikke noe brudd med det dystre status quo, bare en ytterligere akselerasjon i vår nasjonale tilbakegang.
Mannen som feller den harde dommen er Allistair Heath i Telegraph. Det står langt dårligere til i Europa enn det vi får vite av norske medier som kun snakker om faren fra ytre høyre.
I mellomkrigsårene brukte borgerskapet faren for kommunismen til å skremme sin egen klasse til å støtte fascisme og nazisme, av pragmatiske grunner. Den røde fare rettferdiggjorde at man så gjennom fingrene med overtramp.
Nå bruker den norske LO-lederen Peggy Hessen Følsvik samme metode, bare snudd andre veien: Nå er det den blåsvarte fare som skal skremme velgerne til å slutte opp om sosialistene. En sterk og ansvarlig fagbevegelse er et bolverk mot nyfascisme og høyreekstremisme.
«Du må ikke sove», skrev lyrikeren Arnulf Øverland da han advarte mot fascismen i Europa på 1930-tallet. Det er like relevant i dag.
I flere land, fra Russland, Ungarn, Tyskland og USA til Frankrike og Israel, er høyreekstreme, nyfascistiske og ytre høyre-partier på offensiven. Helgens EU-valg er et godt eksempel. I noen land er konservative partier gått i partnerskap med partier på ytre høyre og tatt dem inn i varmen for å danne flertall mot venstresiden.
Følsviks argumentasjon er slapp og går på repeat. Budskapet har vært gjentatt i årevis og har gått ut på dato. Likevel kverner hun og venstresiden løs. Hvorfor? Fordi det er det eneste de har. De har ingen analyse av dagens Europa som er intelligent. De har bare gamle slagord om faren fra ytre høyre.
NRK får syv milliarder og klarer ikke holde seg med en intelligent kommentator. Ingen norske medier vil forstå og forklare fenomenet Trump for publikum.
Man er dømt til å gjenta fortidens feil, og det kommer til å gjøre situasjonen verre. Det er akkurat det som er Allistair Heaths budskap: Toryene har omfavnet blairismen, som bedrar velgerne med innvandring og den administrative staten. Labour kommer tilbake med mer av det samme: Innvandring, skyhøye boligpriser, inflasjon og kriminalitet.
Folk klarer seg ikke og Labour vil løse problemene med høyere skatter.
Bare på ett område viser man handlekraft: Krigens. Penge- og våpenstrømmen til Ukraina slutter aldri. Det er ikke lov å stille spørsmål.
Forfatteren Kjetil Bjørnstad forsøkte det i en kronikk i Aftenposten:Hva kan begrunne en ny verdenskrig?
Bjørnstad er mildt kritisk til den vestlige fortellingen om krigen. For det får han unngjelde.
Som en venn sa til oss denne dramatiske senvinteren for mer enn to år siden: «Hvis dere ikke er enige i at vi må drepe disse svina (russerne), kan jeg dessverre ikke komme på besøk til dere mer.»
Og slik ble det.
Leserne fulgte op:
Tøys og tull fra begynnelse til slutt.
Ketil Bjørnstad taler Putins sak. I ytringsfriheten Norge kan han gjøre det. Men selv ikke hans kamerater i Rødt og SV støtter ham.
Dette fordi han i alle sine kruseduller ikke får take i det grunnleggende poeng.Det var Russland som gikk til et vel planlagt angrep på Ukraina.
Han forstår ikke at Ukraina er en selvstendig stat som har rett til å forsvare seg mot dette. Han spør hva vi vil med krigen. Han skjønner ikke at det er Putin som må få det spørsmålet.
Dermed forstår han heller ikke at han støtter en diktator som helt åpent bryter Folkeretten.
Jeg har hatt stor respekt for Bjørnstad av mange gode grunner.
Men nå er den borte.
Et enhetlig og demokratisk Norge støtter Ukraina, men lar også motstanderen få ytringsrom. Slik er det ikke i Russland.
Så får Bjørnstad fritt stille seg utenfor det norske fellesskapet, og velge Putin.
Men drittkastingen på det norske demokratiet ig vår ytringsfrihet burde han for sin egen skyld unngått.
Bjørnstad blir tålt enn så lenge. Han har stilt seg utenfor fellesskapet, som er «enhetlig og demokratisk».
Det var denne pannebraskmentaliteten Jens Bjørneboe skrev om på 60-tallet. Han reagerte på dumskap og ensretting og forsvarte dissidenten. Nå er vi tilbake i denne mentaliteten, men på en sintere måte og myndigheter og medier oppfordrer til det.
Ingen forfattere/skribenter advarer om hva en slik mentalitet kan føre til. Bjørnstad forsøker å fremføre noen motforestilllinger og får beskjed om å klappe igjen. Professor i russisk i Bergen, Ingunn Lunde, frakjenner ham enhver kunnskap og innsikt. Det gjør også en annen professor jeg aldri har hørt om før som gjentar Stoltenbergs ord: Det er bare våpen som skaper fred.
Bjørnstads logikk er at vi stopper bøllen ved ikke å gjøre for mye motstand. Da kan bøllen eksplodere. La bøllen banke opp lille Volodymyr Zelenskyj uten vårt forsvar, så slipper vi andre å måtte slåss. Men sånn fungerer ikke internasjonal politikk: Bøllen fortsetter til bøllen møter en enda større bølle.
Bildet tegnet opp over peker i motsatt retning av Bjørnstads bekymring. Risikoen for tredje verdenskrig vil øke ved en kollaps i vestlig støtte og full seier for Putin i Ukraina.
Wiig unngår behendig å stille det nødvendige spørsmål: Når er det nok? Ukraina mangler soldater. Det er kjernen. Neste trinn er at vi sender våre egne. Det er en logisk konsekvens av den tankerekken Wiig trekker opp.
Bjørnstad skrev om krigspsykosen da første verdenskrig brøt ut. Han leser Stefan Zweig.
Vestlig elite har kappet forbindelsen til det jordnære og reagerer med raseri når noen stiller opplagte spørsmål: Er Donbass verd krig med Russland?
Imens pøses det våpen inn i Ukraina og våre lagre er snart tomme. Vi er villig til å gamble med vår egen sikkerhet.
Noe ser ut til å ha blitt rykket ut av de festene som holdt ting på plass: Ytre høyre og Putin. Det er nå samme trussel.
Det går ikke an å diskutere krigen åpent uten å få slengt i ansiktet at man er putinist.
En forsker som Julie Wilhelmsen hadde støtt på denne formen som er helt uten filter fra folk hun forventet mer av.
Europa har vært her før. Det var det Bjørnstad ville minne om.
Krigen har sugd all oksygen ut av rommet. Det heter at en krig er noe man raskt mister kontroll over og det later til å skje nå: Vestlige politikere kaster seg inn i krigen for selv forhandlinger er utenkelig.
Det er nettopp de store demokratiske underskuddene på hjemmebane som er noe av motivasjonen: Alt for å slippe å konfronteres med vanlige mennesker og konsekvensene av egen politikk.
I Storbritannia ville Nigel Farage kunnet tilby et konstruktivt alternativ. Frankrike preges av store spenninger, det samme gjør Tyskland.
Man får inntrykk av at for eliten er kampen mot Russland og kampen mot ytre høyre samme sak.
Vil du overvinne Geert Wilders må du vinne krigen i Ukraina.
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som ebok!
